Da han kom til makten i 2002 ble han hyllet som demokrat og brobygger, både i og utenfor Tyrkia. Nå er Recep Tayyip Erdogan og partiet hans AKP hovedkilden til en dyp splittelse i det tyrkiske samfunnet. Presidentens nulltoleranse mot kritikk, i tillegg til maktkonsentrasjoner i mediene, går på ytringsfriheten løs.

Istanbul.  «Samtalen varte ikke et halvt minutt en gang», sier Ece Temelkuran over en sen frokost på en kafé i sentrum av Istanbul. Rett over nyttår 2012 ringte redaktøren i avisen Habertürk den erfarne journalisten: ‘Ece, jeg er lei for det, men vi kan ikke samarbeide lenger’, lød oppsigelsens korte ordlyd. ‘Du vet hvorfor’. «Og det gjorde jeg», oppsummerer hun.

Temelkuran hadde kommet på kant med myndighetene. Hun hadde skrevet om et bombeangrep gjennomført av det tyrkiske militæret mot angivelige PKK-opprørere øst i landet. Trettifire kurdiske sivilister, som ingen av dem hadde hatt med PKK å gjøre, hadde mistet livet i angrepet, de fleste av dem var gutter i tenårene på vei fra Irak med sigaretter til svartebørsen. «Den offisielle linjen var at Uludere-massakeren skulle forties», forteller Temelkuran, som ikke bare mistet jobben, men også i ukene etter fikk føle et langsint regimes nyutviklede maktmiddel. «AKP-trollene gjøv løs på meg i flokk», sier førtitreåringen om en orkestrert shit storm hun aldri hadde opplevd maken til. «Det var fryktelig, en regelrett karakter-lynsjing», sier kvinnen som frøs twitter-kontoen sin, trakk seg tilbake fra det offentlige ordskiftet og begynte å jobbe for et humormagasin. I fjor kom hun med en bok ( oversatt til tysk under tittelen Euphorie und Wehmut) hvor hun tar et kraftig identitets-politisk oppgjør med Tyrkia og totalitarismen til «systemet Erdogan».

Slagmark twitter

«AKP-trollene er en gruppe fanatiske unge mennesker regimet har hyret til å angripe opposisjonelle i sosiale media», sier Asli Tunc, professor i medievitenskap ved Bilgi-universitetet i Istanbul. «Er du en kvinne, får du gjennomgå etter noter», legger hun til om den sexistiske sjargongen som preger de verbale utfallene rettet mot kritikere av regjeringen, partiet og presidenten. I tillegg til tidvis å ville «utrydde» twitter, har Erdogan med sin «hær av troll» samtidig omformet det sosiale mediet til et virkningsfullt våpen mot opposisjonelle, en organisert motoffensiv som ble åpenbar først etter de såkalte Gezi-protestene i Istanbul i 2013. «Jeg må innrømme at jeg har blitt mer forsiktig selv», sier professoren som ved flere anledninger har fått føle AKP-trollenes vrede for sine kritiske bemerkninger om regimets mediepolitikk.

Tunc beskriver blant annet journalistene i de regimenære tyrkiske mediene som direkte servile. «De er livredde for å stille kritiske spørsmål til politikere. Det er det bare utenlandske journalister som kan i Tyrkia nå», sier hun om «poolen» av offisielle medier, der debattprogrammer og intervjuer i mange tilfeller er avtalt og innstudert på forhånd. «Myndighetene gir ikke akkreditering til pressekonferanser eller til politiker-reiser i utlandet til medlemmer av den opposisjonelle pressen.»

Men heller ikke utenlandske journalister er på noen måte fredet: Aftenpostens Midtøsten-korrespondent ble erklært uønsket (hovedsaklig motivert i samboerens kurdiske familiebakgrunn), en utenriksjournalist fra Politiken ble utvist etter å ha dekket flyktningekrisen, og én nederlandsk og to britiske journalister ble utvist fra landet etter å ha dekket kurder-konflikten i øst. En irakisk kollega av de to sitter fortsatt i tyrkisk fengsel.

 

les mer i Aftenposten Innsikt 4/16