En ny generasjon forfattere tar den afrikanske erfaring i besittelse på godt og ondt og utforsker den med et bredt register av virkemidler. Det blir det først og fremst god litteratur av.

Vi vet alt om hvordan afrikanere dør, men ingenting om hvordan de lever, har Afrika-vennen Henning Mankell uttalt. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det foregår for øyeblikket en omfattende utforskning av kontinentet, tilgjengelig for alle og enhver som kan lese. Vi er på ingen måte overlatt til medienes eller bistandsorganisasjonenes kriseformidling, til reiseskildringenes romantiske grep eller Verdensbankens tørre tall: For en ung generasjon afrikanske forfattere er i ferd med å fortelle sine egne historier, og de når ut til et stadig større internasjonalt publikum.

Nå er det selvsagt ingen nyhet at det finnes afrikanske forfattere. Etter at Chinua Achebe med «Things Fall Apart» skrev afrikansk litteratur inn i den internasjonale kanon sent på 1950-tallet, har det ikke vært mangel på ruvende litterære skikkelser. Navn som Wole Soyinka, Ayi Kwei Armah, Ousmane Sembene, Ngugi wa Thiongo, Mongo Beti og Ahmadou Kourouma er antagelig kjent for flere enn de spesielt interesserte. Likevel er det nok et faktum at bøkene deres primært lever ut sine liv under den akademiske disseksjonslampen.

Den nye generasjonen forfattere har derimot en bredere appell. Delvis skyldes det en litteratur hinsides de store ideologiene: hinsides anti-kolonialismen, nasjonalismen og marxismen. Det er også en litteratur fri for den typen intellektuell mystisisme som forekommer hos for eksempel Wole Soyinka, i form av stadige referanser til den nigerianske Yoruba-kosmologien, eller hos Ayi Kwei Armah, i form av en obskur form for egyptologi. De fleste i den nye generasjonen har bakgrunn fra universiteter i USA og Europa, mange av dem har slipt til sin stil og sitt litterære uttrykk gjennom vestlige skriveakademier, og så godt som alle bor i dag utenfor kontinentet. Mange av deres tekster stritter imot selve benevnelsen «afrikansk litteratur» (i den grad den rommer en idé at om at det skulle finnes noe autentisk afrikansk), for de fleste av dem befinner seg på halvveien mellom to eller flere kulturer og har både en intim kunnskap om og en kritisk distanse til sitt objekt. Hvilket er den ideelle posisjon for dagens intellektuelle, skal vi tro litteraturteoretikeren Edward Said.

Vårt Afrika

Den nye generasjonen med afrikanske skribenter byr ikke lenger på rendyrkede politiske karakterdrama som Chinua Achebes «Anthills of the Savannah» eller den typen åpenbar politisk satire som forekommer i for eksempel Ngugi wa Thiongos «Wizard of the Crow». Storpolitikkens fete skrifttyper har et mindre klart gjennomslag i de nye tekstene, selv om den store politiske samtalen sjelden er langt unna. Tidvis kommer dette til uttrykk som et åpent opprør mot forventningene knyttet til afrikansk litteratur. I en av novellene i Chimamanda Ngozi Adichies norges-aktuelle «Kvelningsfornemmelser», er handlingen lagt til et skrivekurs for unge afrikanske forfattere. Den aldrende, hvite litteraturprofessoren slakter en fortelling fra Zimbabwe fordi den ikke berører dagens politiske situasjon under Robert Mugabe. Den nigerianske forfatterinnen som fører ordet, finner dommen urimelig: «Hvordan kan en historie som er så sann være utdatert?» spør hun seg.

Ofte står forfatterne i den unge generasjonen opp mot denne typen litterære fordommer og insisterer på å være tro mot sin egen opplevelse av hva som er viktig og virkelig. Og ofte er det da de skriver den beste litteraturen. I åpningsnovellen i en annen av høstens norske utgivelser, «Klagesang for Easterly» av Petina Gappah, beskriver den unge forfatterinnen fra Zimbabwe det seremonielle skallet som er igjen av Mugabe-regimets legitimitet, sett gjennom øyene til en politiker-enke som begraver sin ektemann. Novellen er en vel flink disseksjon av regimet og budskapet blir overtydelig: Ingen steder varte den anti-koloniale kampen lenger, og ingen steder har retorikken blitt mer pervertert. Det er en tom kiste som begraves på frigjøringsheltenes æreskirkegård.

Novellen synes skreddersydd for å gi samlingen stempelet «afrikansk litteratur», pakket og klar for det europeiske markedet. Men i de fleste andre novellene har Gappah valgt et utsnitt lenger unna det politiske sentrum, og det er disse hverdagsskildringene som utmerker seg: Det tragikomiske portrettet av kistemakeren M’dhara Vitalis som danser seg til døde ikledd skoene han fikk i statspensjon; den tragiske skildringen av den patriotiske hushjelpen som i sin tid ble tvunget med i geriljaens «gledesdivisjon»; den humoristiske barndomsskildringen av tante Juliana som rett før landets selvstendighet blir så overveldet av sosialistiske følser at hun slår ned sin indiske arbeidsgiver. Disse fortellingene fremstår som både sannere og viktigere: Figurene er ikke medier for en politisk analyse, men karakterer av kjøtt og blod.

I den nevnte novellen i Adichies «Kvelningsfornemmelser», gir den aldrende, hvite professoren sitt bifall til en fortelling om geriljasoldater som slakter ned for fote i Kongo, en fortelling forfatterens alterego beskriver som en klisjéaktig nyhetsreportasje. I enkelte av sine egne noveller blir Adichies vilje til å gå bak nyhetsjournalistikkens stereotypier tidvis i overkant poengtert, som når hun skildrer et nært medmenneskelig møte mellom to kvinner av forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn mens den sekteriske volden raser i gatene utenfor. Men ellers er temaer som politivold, nigeriansk kjønnspolitikk og vestlig paternalisme delikat vevet inn i komplekse og intime fortellinger. Særlig mennenes stadige og uansvarlige sjonglering med koner og elskerinner, er et viktig tema både for Adichie og Gappah. I det hele tatt er politikken i de nære relasjoner, en politikk med liten p, karakteristisk for mange av de kvinnelige forfatterne i den unge generasjonen.

Lagos-realismen

Men tidvis gjennomsyrer storpolitikken alt. På 1980- og 1990-tallet fantes det knapt nok en mer ekstrem og fortettet utgave av den afrikanske erfaring enn Lagos, Nigeria: Med en eksplosiv befolkningsvekst, et sivilsamfunn underkastet et stadig mer brutalt militærregime og en statskasse oppspist av Verdensbanken og korrupte politikere, var byen økonomisk, politisk og demografisk på vei mot stupet. Som samfunnsgeografen Mike Davis skriver i «Planet of Slums»: «Det er ingenting i katalogen over viktoriansk elendighet beskrevet av Dickens, Zola eller Gorky som ikke finnes i dagens storbyer i Den tredje verden.»

Og Lagos, det postkoloniale speilbildet av 1800-tallets slumbyer, har sine egne store kronikører. I «Waiting for an Angel» av Helon Habila introduseres man for livet i Morgan Street, «en av de mange falleferdige, sykdomsbefengte kvartalene som er strødd utover Lagos som ringormer på en tiggers kropp». Det er de hendelsene i Sani Abachas Nigeria på 1990-tallet, et av de mest brutale regimer i nyere afrikansk historie, som utgjør bakteppet for handlingen. Men også her erfares politikken først og fremst indirekte: Habila beskriver vanlige, sårbare mennesker uten en klar ideologi, for hvem det politiske martyrium etter hvert blir en uunngåelig skjebne: den nødvendige sluttsatsen i militærdiktaturets naturalistiske voldsopera. Livet i Lagos, en trykkoker av sosial urettferdighet, ender for Habilas figurer i et åpent opprør når den protesterende folkemengden omdøper Morgan Street til Poverty Street, men den politiske gesten blir brutalt knust av militærregimet.

I Chris Abanis «Graceland» tas leseren med inn i Maroko, et annet av Lagos’ legendariske slumområder. En seksten år gammel gutt drømmer om å bli profesjonell danser og forsøker å livnære seg som Elvis-imitator foran turisthoteller og på byens mange markeder. Motvillig bringes han inn i en kriminell underverden styrt av en oberst i militærregimet, og han trekkes gradvis mot en konfrontasjon med det korrupte og brutale maktapparatet. Med et usentimentalt blikk og en gjennomgående vittig dialog, skifter Abanis tidsbilde mellom humor, farse og rå brutalitet: Når politiet kommer for å jevne Maroko med jorden, ledes filleproletariatets kamp av en alkoholiker, en spirituell rastafarianer med en kvelerslange rundt halsen, og en gal landmåler i en three piece suit.

Med en blanding av neoviktoriansk realisme, hip storbysjargong og brutal poesi har Abani og Habila skrevet to unike oder til Afrikas største by sør for Sahara. Og de er ikke alene: Byen som tidligere ga næring til blant andre Achebe, Soyinka og Ben Okri, har fostret en ny generasjon forfattere. Mange av deres fortellinger svinger på de samme hengslene: trafikkulykker, ran, tyver som brennes levende, politiske demonstrasjoner, kidnappinger, intimiderende møter med lokale banditter eller såkalte area boys. Det er storbyens voldelige hendelser som utgjør den underliggende grammatikken, og det er ingen overdrivelse å kalle Lagos-realismen den nye litteraturens fremste sjanger.  

African Psycho

Den afrikanske renessansen har også frembrakt en helt ny og kompleks romanfigur: Den komiske psykopaten. I Alain Mabanckous roman «African Psycho» møter vi Grégoire som bor blant de nedre sosiale lag i den kongolesiske havnebyen Pointe Noire. Hans drøm er å bli en massemorder på linje med sin store helt, den tolvfingrede legenden Angoualima. Grégoires mørke menneskehat blandes ut med store doser komikk når han viser seg å være en fullstendig ubrukelig drapsmann. Hans patetiske forsøk på å ta liv blir mest av alt stående som en impotent politisk gest: Han raser mot verden rundt seg, men finner ikke et adekvat objekt for sitt sinne.

Den navnløse jeg-fortelleren i Brian Chikwavas «Harare North» har en noe klarere oppfatning av hvem som må til pers, for her er det en av Robert Mugabes fotsoldater som kommer lettere ugrammatikalsk til ordet:

«If you is back home leading rubbish life and ZANU-PF party offer you job in they youth movement to give you chance to change your life and put big purpose in your life, you don’t just sniff at it and walk away when no one else want to give you graft in the country even if you is prepared to become tea boy.»

På linje med Mabanckous anti-helt fremstår Chikwavas forteller som både truende og hjelpesløst komisk på samme tid: «For traitors punishment is the best forgivenness … And it is because of giving forgivenness that my trouble starts.» En straffeekspedisjon mot en opposisjonspolitiker gikk såpass over styr at selv politiet ble interessert, hvilket tvinger den navnløse til London på jakt etter penger til å kjøpe seg fri. Den lettere hjernevaskede fortelleren setter sine veltilpassede slektninger i total forlegenhet med sin hyllest til Mugabe-regimet, og den etter hvert stadig mer håpløse immigrant-tilværelsen i Brixton skildres med en særegen blanding av humor og tragedie. Den upålitelige fortellerens voksende innsikt i verdens urettferdighet kommer til uttrykk i språklige formuleringer som denne: «History is littered with them ruined underpants of small people leaping about in vex style and trying to save they bread from the long throats of big people.»

Chikwavas karakter ender opp i en psykotisk dialog med seg selv i en av Londons bakgater. Som Grégoire har han latt seg inspirere av et morderisk og manipulerende forbilde, men begge blir til slutt latterliggjort av sin mentor. Avkledd av komikken blir de stående igjen som lettere tragiske skikkelser, drevet inn i en militant og asosial adferd på jakt etter en illusorisk storhet. Mabankou synes å kaste lys over noen av de moralske implikasjonene av denne figuren i et åpent brev til nyhetsmagasinet Jeune Afrique: «Å hevde vår totale uskyld i egen ulykke vil være selvmord – det er å nekte å bidra til kontinentets fremskritt,» skriver han. «Dypest sett – og det er kanskje det mest ufravikelige faktum og det som er tyngst å akseptere – så begynner frigjøringen av ‘det afrikanske mennesket’ med erkjennelsen av egen nedrighet. For hvilken forbrytelse vanærer oss mer enn den vi begår mot vår bror av samme farge?»

Både Mabanckou og Chikwava tar den afrikanske erfaring i besittelse på godt og vondt, og utforsker den med nye virkemidler. De pakker politikken med stor P bak i bagasjerommet, og legger ut på en ferd i kronglete bakgater og forstyrrede sinn. Det er ikke kun noe Afrika og verden har behov for. Det er først og fremst noe det blir virkelig god litteratur av.

©Tekst: Kjetil Gyberg (publisert i Klassekampens bokmagasin 21.11.2009)