I Kinas voldsomme urbaniseringsprosess har det menneskelige dramaet lett for å drukne i malstrømmen av stål, jern og glass. Kan litteraturen være en redningsbøye?

Beijing ligger som en funklende fremtidsvisjon utenfor den glasskledde heissjakten. Røde kinesiske neontegn gløder mot en bakgrunn av mørke skyskrapere. I den smale gatesprekken syv etasjer ned ser jeg svarte hoder fare hastig forbi i den bitende vinterkulden. Herfra minner gatestubben mest av alt om en scene fra Blade Runner, et utsnitt fra en postmoderne by satt sammen av forskjellige steder og forskjellige tider. Og for alt jeg vet kan heisen være i ferd med å sluse meg ned i en posthuman fremtid, en verden befolket av menneskelignende replikanter. For hva vet jeg egentlig om det som foregår inne i disse skikkelsene som gradvis antar individuelle trekk i det grå morgenlyset? Hva vet jeg om deres historier, om deres drømmer og aspirasjoner? Hva vet jeg i det hele tatt om hva det vil si å være fanget opp i Kinas voldsomme urbane utvikling?

Det er nok av fakta å ta innover seg. For drøyt tjue år siden bodde to tredjedeler av Kinas befolkning på landsbygda, og landet var i overveldende grad stadig et landbrukssamfunn. Men for noen måneder siden nådde man tippepunktet: Nå bor for første gang over halvparten av landets befolkning i byer, de aller fleste av dem i de godt over hundre og seksti storbyene med mer enn en million innbyggere. Plutselig er bymennesket den mest typiske kineser, med alt det innebærer av samfunnsmessige og økologiske konsekvenser. Tallene er svimlende: Rundt halvparten av verdens samlede produksjon av stål, jern og glass går for tiden med til å bygge det nye Kina.

Det som andre steder har vokst frem over generasjoner, skjer her nærmest over natten. Et blikk på Beijings nye bygningsmasse gir en god illustrasjon: Alle stilepoker har inntruffet samtidig, fra kitchy fortolkninger av europeisk historisme til ekstreme eksperimenter i modernisme og postmodernisme. Samtidig har man kopiert en lang rekke ikoniske steder: Fra Venezias kanaler via USAs forsteder til bykvartaler hentet rett ut av Paris. Resultatet er en voldsom sammensnurping av tid og rom. Byen fremstår nærmest som et sort hull, der det sosiale og menneskelige dramaet langt på vei har forsvunnet i den materielle malstrømmen.

Men kanskje kan litteraturen være med på å besjele disse urbane kulissene; kanskje kan romaner og noveller begynne å pakke ut igjen dette kompakte stedet og gjøre det om til fortellinger man kan forholde seg til; kanskje kan Beijing-litteraturens karakterer være mentale og sosiale speil for den voldsomme urbane utviklingen Kina har vært vitne til de siste tre tiårene.

Men byen er selvsagt et vanskelig sted å lese. Språket og kulturen, historien og sensuren utgjør lag på lag med uklar optikk man bare kan myse halvblindt igjennom. Det handler derfor om å begynne i det små, med det enkle og konkrete. Så hvorfor ikke starte her, med denne lille bortgjemte gatestubben?

Les videre i Vinduet nr. 2 2012

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Foto:Yngve Leonhardsen