Mens opprøret som startet her raser videre flere steder i den arabiske verden, står Tunisia foran det neste store skrittet: Valget på grunnlovsgivende forsamling den 24. juli. Men de siste månedene har vært preget av mørke krefter som virker i det skjulte, og et gammelt skremmebilde som kaster skygger over den demokratiske prosessen. Reportasje.

Sidi Bouzid/Gafsa/Tunis. Det var her den begynte, revolusjonen få trodde kunne finne sted. Det var her, på plassen foran rådhuset i Sidi Bouzid, at frukt­ og grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv etter å ha fått konfiskert salgsboden sin. Det var her, langs hovedgaten som skjærer gjennom den middels store provinsbyen sør­vest i Tunisia, at spontane krav om arbeid og verdighet samme kveld ble ropt ut av sympatiserende ungdommer smittet av håpløshetens raseri. Og det var her, foran kontoret til den nasjonale fagbevegelsen, at opprøret etter hvert fant sin form og ble til en fordømmelse av korrupsjon og maktmisbruk som snart skulle bli hørt av en hel verden.

Kort fortalt: Det var her en hel nasjon mistet sin frykt. Men den siste tiden har en ny uro sneket seg inn i den arabiske revolusjonens modige hjerte. Langs hovedgaten der man i januar ropte «Gå av!» mot det tidligere regimet, vaier nå en banner med påskriften «Nei til anarkiet!». Dagen i forveien har lokalene til den statlige landsbruksadministrasjonen blitt påtent av en gjeng ungdommer. Det var en mindre episode, men den føyer seg inn et større mønster. I gruvebyen Gafsa noen mil lenger sør er ingen av statens symboler lenger trygge. Kontoret til det nå oppløste Rassemblement Constitutionell Democratique (RCD), partiet til tidligere president Zine El Abidine Ben Ali, har gjentatte ganger blitt utsatt for vandalisme. Politistasjonen, rådhuset og den lokale radiostasjonen har også vært mål for steinkastende ungdom. Påtenning av videregående skoler har dessuten blitt en epidemi i regionen. «Under selve revolusjonen ble ingenting ødelagt,» sier Houmem Debbesh på en av utekafeene i Sidi Bouzid, der arbeidsledig ungdom fordriver tiden. Han var selv med på revolusjonen fra starten av og er indignert over det som skjer nå. «Vi angrep politipostene, men ingen sivilie bygg,» understreker han. «De som står bak disse ødeleggelsene blir betalt for det.»

Flere sentrale aktivister fra januar­dagene deler denne oppfatningen. «Man ser ikke lenger dem som stod bak revolusjonen,» sier Ali Zaori, medlem av fagbevegelsens regionale ledelse og en av de første som gikk ut og støttet de unge da opprøret startet. «Nå er det politiet, provokatørene og RCDistene som styrer,» sier han. Tesen er at tidligere medlemmer av det mektige regjeringspartiet nå bruker sine penger og sine posisjoner til å skape kaos og usikkerhet. Ordet på alles lepper er «motrevolusjon».

Gymnaslæreren Ali Kahouli som var med og kastet stein sammen med elevene sine da de revolusjonære i januar tok kontroll over forstedene rundt Sidi Bouzid, innser at den vanskeligste oppgaven begynner nå. «Vi har ikke forandret noen ting,» sier han dystert, og med spesiell referanse til landets ureformerte politistyrke. «Diktatoren har stukket av, men diktaturet er her fremdeles.» Han forteller at fagbevegelsen fortsatt jevnlige avholder demonstrasjoner for å beskytte revolusjonens målsetninger, men uten å samle mange mennesker. «Folk søker nå heller trygghet enn å fortsette kampen,» sier Kahouli. «Det gjenstår nå bare en liten elite som forstår politikk, og enkelte unge gymnasiaster.»

Sikkerhetspakten

I arbeiderklassebyen Gafsa har noen medlemmer av den unge middelklassen begynt å trekke ut av byen til en mindre ranch om kveldene for å få den nye virkeligheten på avstand. «De har brent Sidi Bouzid til grunnen!» roper en korpulent bankmann forferdet. Hendelsen i nabobyen antar store proporsjoner. Ingen av dem har helt mage for den nye utryggheten som har sneket seg inn i livene deres. En handelsmann snakker om en prisøkning på over 12 prosent etter at flere veier den siste tiden har vært sperret på grunn av uro. En annen snakker nedsettende om martyren Mohamed Bouazizi: «Det er egentlig forbudt i følge islam å skade seg selv,» påpeker han. Alle er enige om at revolusjonen måtte finne sted, men det har sneket seg inn en reevaluering av dens fremste symbol. «Jeg ønsker bare fred,» sier en journalist som tidligere samarbeidet med politistaten. Han gjentar det gang på gang, lettere patetisk.

Det er umulig å forstå hvordan det mafiøse Ben Ali­-regimet kunne styre Tunisia i 23 år uten å ta med i betraktningen middelklassens stilletiende medvirkning. Den franske statsviteren Béatrice Hibou snakker om en «sikkerhetspakt» mellom regimet og den store majoriteten av befolkningen: «Staten forsøkte å forhindre alt som kunne medføre usikkerhet, risiko eller fare, og den var dermed legitim fordi den tilfredsstilte folkets sterke behov for en stat som kunne sikre dem beskyttelse, forbruk og modernitet,» skriver hun i siste nummer av tidskrifet Politique Africaine. Den nye vandalismen, hundrevis av kriminelle på rømmen fra saborterte fenglser, og en terror­aksjon i regi av en lokal Al­Qaida­gruppe: Det post­reolusjonære Tunisia er kanskje kvitt frykten for myndighetene, men andre har tatt deres plass.

For mange er frykten for islamismen den største av dem alle. Det var også den som langt på vei ga Ben Ali frie hender til å skru sammen sin sikkerhetsstat på 1990­-tallet, etter at den islamistiske Ennadha­bevegelsen plutselig fremstod som den fremste utfordreren til makten. Som nasjonens tildligere sikkerhetssjef gikk Ben Ali kyndig til verks, og brukte særlig den blodige borgerkrigen mellom regjeringsstyrker og militante islamister i nabolandet Algerie som et effektivt skremmebilde. I løpet av 1990­-tallet endte minst 10.000 islamister opp i regimets fengsler, uten de helt store protestene fra den politiske opposisjonen.

Sekulær ekstremisme

For undertrykkelsen av islamistene var først populær blant den moderniserte middelklassen, som på 1990­tallet utgjorde nærmere 80 prosent av befolkningen. Landets første president Habib Bourguiba hadde under sine tre tiår ved makten stått for et sekulariserings­ og moderniseringsprosjekt som kun ser seg slått av Mustafa Kemals Tyrkia når det gjelder radikalitet og omfang. En av de første lovene som ble innført etter selvstendigheten i 1956, forbød polygami og gav kvinner omfattende sivilie rettigheter. Kvinner ble også sterkt oppfordret til å søke utdannelse, og regimet motarbeidet alle former for tradisjonell muslimsk bekledning. Bourguiba selv skal angivelig ha kalt det muslimske sløret for «en motbydelig gammel fille».

For Rashid Ghannoushi, lederen for Ennahda som etter over 20 år i eksil nå har vendt tilbake til Tunisia, er denne typen uttalelser uttrykk for en falsk og anti-liberal form for sekularisme. «Tro er en personlig sak,» insisterer han på et stort og påkostet kontor i partiets nye hovedkvarter i Tunis. «Staten skal ikke intervenere i privatlivet. Virkelig sekularisme garanterer denne friheten, og det samme gjør islam.»

Sjefsideologen har i en årrekke forsøkt å overbevise verden om at islam og demokrati er fullt ut forenelige størrelser. «Islam garanterer trosfrihet, talefrihet, valgfrihet og de øvrige menneskerettighetene,» forsikrer han igjen. «Konflikten mellom islam og demokratiet er skapt av ekstreme sekularister og er ikke en del av vår islamske arv.» Ghannousi fremhever i sine teoretiske skrifter at den islamske shura (forsamling) har samme funksjon som et parlament, og at ingen derfor har monopol på å fortolke Guds lov (sharia) slik den er formulert i Koranen og Hadith-
tradisjonen. «Vi er i mot Det muslimske brorskap i Egypt som vil sette en gruppe skriftlærde til å kontrollere parlamentet og overse at lovene er i tråd med sharia,» presiserer han. «Ingen har autoritet til å stå over folket, slik det er representert i parlamentet gjennom valg.»

Til tross for denne omfavnelsen av det demokratiske spillet, slapp Ben Ali aldri islamistene inn i politikken og partiet ble først tillatt for noen måneder siden. Likevel har de rukket å etablert seg i de fleste byer og har et stort og tilsynelatende velsmurt partiapparat. Mange hevder dessuten at Ennnadha nå får god drahjelp fra
imamene. «Intet parti har rett til å bruke moskeens offentlige rom til propagada,» avviser Ghanoushi. «Men islam og politikk er ikke to separate ting. Politikk handler om sosiale problemstillinger, og imamens tale på fredagene må
omhandle samfunnets hovedproblemer, med utgangspunkt i de islamske verdiene.» Han garanterer at partiet i posisjon ikke vil true de tunisiske kvinnenes opparbeidede rettigheter, men vil ikke garantere at islamsk strafferett aldri vil bli en del av deres agenda. «Man kan bare dømme et parti utfra dets program, ikke dets intensjoner i fremtiden,» svarer Ghannoushi. «Vårt program snakker om rettferdighet og frihet, inspirert av de islamske verdier. Hvorfor skal man forby å bruke den islamske arven til å mobilisere folket til å stå opp mot diktaturet og søke rettferdighet?»

Frykten for teokratiet

Historikeren, feministen og venstrepolitikeren Latifa Lakhdar har et kontant svar på dette spørsmålet. «Så godt som alle tunisere er muslimer,» påpeker hun. «Det er høyst unaturlig at en gruppe kommer og legger beslag på religionen
for så å bruke den politisk.» For Lakhdar, som for så mange andre tunisere, er et klart skille mellom religion og politikk en av republikkens hjørnesteiner. Hun mener dessuten at Ennahda snakker med to tunger: «Av og til fremstår de som moderne, mens de andre ganger formulerer seg på en måte som refererer til islam i sin mest ortodokse og middelalderske form,» sier hun.

Lakhdar har liten tillitt til islamistenes påstatte forsvar av kvinnenes rettigheter. «Først vil de etablere seg innenfor det nye demokratiet, så sier de selv at de på litt lengre sikt vil innføre et teokrati,» påstår hun, og speiler dermed en mistilit som deles av mange tunisiske velgere. Men islamistenes fokus på likhet, moralsk rettferdighet og en fungerende rettsstat, klinger samtidig godt etter Ben Ali­regimets mafiøse, liberalistiske og korrupte system, særlig i de dårligerestilte og mer religiøse områdene i sør, samt de fattige forstedene rundt
Tunis. Med meningsmålinger som gir Ennahda opp mot 30 prosent av stemmene, ser Lakhdar derfor all grunn til bekymring. «Vårt mål nå er å lykkes med demokratiet,» sier hun. «Men vi vil ikke at demokratiet samtidig skal ta livet av
vår frihet.»

Som nestleder for Rådet til forsvar for revolusjonen, er Lakhdar en nøkkelperson i prosessen frem mot valget til ny grunnlovsforsamling. Rådet ble etablert av regjeringen som en konsulterende instans etter revolusjonen, og
består både av aktivister og folk som ønsker en mer friksjonsfri overgangsperiode. Rådet har verken hatt makt eller legitimitet til å presse frem de helt store og nødvendige reformene, men har lykkes med å få igjennom en ganske radikal valglov, som blant annet nekter tidligere RCD­folk å stille i valget, og som sørger for at annenhver av listekanditatene må være kvinner.

Håpet er nå at et velorganisert valg, en ny liberal grunnlov og en legitim regjering kan fordrive Tunisias spøkelser. Over 60 partier har allerede registrert seg, men med unntak av Ennahda har så godt som ingen av dem noen bred
folkelig oppslutning. Det er også lite som for øyeblikket skiller dem, for selv om de dekker nærmest hele det politiske spekteret handler nå alt om å være på parti med demokratiet og befolkningen i de underutviklede regionene der revolusjonen startet.

Økonomiske utfordringer

Ved siden av islamistene er det den nasjonale fagbevegelsen Union Général Tunisienne du Travail (UGTT) som har det største nettverket og den beste organiseringen på grasrotnivå. Bevegelsen spilte en helt avgjørende rolle under revolusjonen: Lokalt organiserte de ungdommene som startet opprøret, regionalt og nasjonalt stod de bak generalstreikene som etter hvert lammet regimet. Nå har enkelte sentrale fagforeningsfolk startet Le Parti du Travail (Partiet for Arbeid), som med hjelp av UGTTs nettverk fort kan bli en betydelig politisk kraft. Lederen for det ferske partiet, fagforeningsøkonomen Abdeljelil Bédoui, har som de fleste andre identifisert den høye arbeidsledigheten som landets store post­revolusjonære problem. «For å skape arbeid til de som årlig kommer ut av utdanningssystemet må man ha en vekst på 7 til 8 prosent,» påpeker han. «Og da har man ikke engang begynt å redusere den eksisterende arbeidsledigheten.» Blant utdannet ungdom i byer som Sidi Bouzid og Gafsa utgjør de ledige over 40 prosent. En storstilt utviklingsplan for regionene sentralt og sør­vest i landet er derfor en forutsetning for fremtidig stabilitet: For i dag finner kun 20 prosent av landets totale verdiskapning sted i et område som rommer 40 prosent av befolkningen. Men det er ikke kun spørsmål om en omfordeling: De mange med universitetsutdanning vil uansett ikke finne jobb i en økonomi som er kraftig dreid mot ukvalifisert arbeidskraft innen sektorer som turisme, tekstilproduksjon og råvareforedling. «En bevisst industripolitikk må til for å overvinne dette enorme gapet mellom produksjonssystemet og utdanningssystemet,» understreker Bédoui, som ser utenlanske næringsinvesteringer som en nøkkel.

Men for mange av de unge arbeidsledige med høyere utdanning på kafeen i Sidi Bouzid, kan det allerede være for sent. «Jeg har fullstendig mistet mine engelsk­kunnskaper,» innrømmer Houmem Debbesh. Han har en master i engelsk, men foretrekker å uttrykke seg på et sterkt haltende fransk. Selv om så godt som hele det nye partiveldet har ham i sin målgruppe, finner han ingen med tilstrekkelig troverdighet eller legitimitet. «Jeg kommer ikke til å stemme,» sier han om det forestående valget. «Alle de politiske lederne utgjør en fare, for de søker kun makt. Ingen av dem har prinsipper.» Læreraktivisten Ali Kahouli sier seg langt på vei enig. «Dette er problemet med en revolusjon uten hode,» sier han. «Vi har verken et program eller en leder.» Med så stor avstand mellom de revolusjonære og den nye politikken, er den tunisiske revolusjonen neppe over med det første.

©Tekst: Kjetil Gyberg og Yngve Leonhardsen ©Foto: Yngve Leonhardsen (publisert i Aftenposten Innsikt juli 2011)