Det hviler en tung byrde på den to ganger Booker-nominerte forfatteren Damon Galgut: Hvordan beskrive det nye Sør-Afrika og de hvites historie i landet på en sannferdig og forsvarlig måte? Hans løsningsforslag skriver ham inn blant navn som Nadine Gordimer, André Brink og J.M. Coetzee.

Den sør-afrikanske litteraturen er ikke fullt ut menneskelig, påsto i sin tid J.M. Coetzee. Den er, i følge nobelprisvinneren, «unaturlig opptatt av makt og maktens forvrengninger, ute av stand til å ta steget fra grunnleggende relasjoner preget av konflikt, dominans og undertrykkelse, til den større og mer komplekse mennesklige verden som befinner seg bortenfor disse relasjonene. Det er nøyaktig den typen litteratur man kan forvente at folk vil skrive fra et fengsel.»

Coetzee skrev dette i 1987, under apartheid-regimets siste voldelige krampetrekninger. Men i følge Damon Galgut, det hvite Sør-Afrikas nye litterære stjerneskudd, er det fremdeles like sant. «I litteraturen som gis ut nå kommer det til uttrykk et ønske om å være normal,» påpeker han over skype fra sin skrivestue i Cape Town. «Jeg forstår behovet, men tviler samtidig på at det lar seg gjøre på en realistisk måte. Det er ønsketenkning og lengsel, en projeksjon inn i en fremtid der disse tingene ikke lenger betyr noe. Men realiteten er at det gjør de fortsatt i aller høyeste grad.»

The Good Doctor, Galguts internasjonale gjennombruddsroman fra 2003, er i så måte et realpolitisk svennestykke. Boken tilbyr et edrueliggjørende blikk på de utfordringer det nye Sør-Afrika står overfor, etter at den første berusende optimismen har lagt seg. «Fortiden har bare akkurat skjedd. Den er ikke over ennå,» sier Frank, en eldre hvit lege, til den unge og naive idealisten Laurence. De to befinner seg på en avsidesliggende klinikk i det som tidligere var et kunstig avgrenset område, et av de svartes homelands. Mens den nyankomne Laurence forestiller seg at de gamle skillelinjene nå har blitt oppløst i den nye nasjonen, ser Frank klart hvordan fortidens sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller lever videre.

I romanen fortrenges en naiv, liberal utopi til fordel for en mer robust, moralsk realisme. Frank inngår for en tid et forhold til en svart kvinne i en av landsbyene nær klinikken, men den kulturelle avstanden er stor. Da han senere prøver å finne henne igjen, er det bare for «på nytt å lære hvor mye han ikke vet og aldri vil forstå.» Det er selve drømmen om Regnbuenasjonen, om en plutselig likhet og gjensidighet mellom svarte og hvite, som her blir utfordret av et hardere og mer realistisk blikk på Sør-Afrikas komplekse raserelasjoner. «Jeg tror dessverre mange rundt om i landet nå tenker og føler mer som Frank,» sier Galgut unnskyldende. «Men på et vis er det antagelig bedre. Vi er på sikt best tjent med brutal ærlighet og en pragmatisk innstilling.»

Bedrageren

The Good Doctor ble av André Brink hyllet som «et av de mest dyptgående og opplysende vitnesbyrd om overgangen mellom det gamle og det nye Sør-Afrika.» Galgut fulgte opp denne kritikker-suksessen med The Imposter (Bedrageren), en roman der han fremstiller den hvite, spekulative storkapitalen som den egentlige makten bak den nye multikulturelle fasaden. Adam, et medlem av den hvite middelklassen, søker seg ut i the Karoo, den karrige halvørkenen bakenfor Cape Town, på søken etter en landlig, før-historisk idyll. Her treffer han Canning, en mann av det nye Sør-Afrika, med svart kone og en flerfarget omgangskrets, som nettopp har overtatt en gammel jakt-farm etter sin far. Adam trekkes inn i en korrupt forretningsverden når Canning gjennom sine kontakter i den nye politiske eliten får tillatelse til å gjøre om det sårbare naturområdet til en ekslusiv golfbane, det hele i regi av selskapet Liberty Vision som hvitvasker penger for en kriminell øst-europeer.

Romanen tar for seg et helt grunnleggende tema i sør-afrikansk historie: De hvites syn på jorda. De første kolonisatorene som kom fra Europa, så etter et paradis, et før-historisk sted der de kunne begynne på nytt. «Problemet var selvsagt at det allerede fantes folk der, og at historien forlengst hadde begynt,» sier Galgut. Men apartheid-generasjonen drømte fortsatt om det samme, og forviste de svarte til egne enklaver. Etter apartheids fall, har det i følge Galgut nå sprunget frem en ny holdning: Den grådige, hvite forretningsmannens kapitaliserende blikk. «Hva han ønsker er å bruke jorda til egne formål og tjene så mye penger som mulig på den,» sier Galgut. «Og underbevisst ønsker han samtidig å hevne seg på fortiden.»

I romanen er det mange som utgir seg for å være en annen enn den de egentlig er, men den største bedrageren av dem alle er det nye Sør-Afrika. «Landet later som det har en ny identitet og en ny fremtid, men på mange måter er den gamle identiteten i aller høyeste grad intakt,» sier Galgut. Arbeiderklassen, de fattige og de jordløse begynner nå med rette å bli utålmodige, understreker han: «Vi hadde en liten åpning etter valget i 1994, da vi kunne ha gjennomført grunnleggende forandringer. Etter min mening er det vinduet nå lukket, uten at på langt nær nok har blitt gjort. Og nå tror jeg det er mye trøbbel i vente.»

Vennskapets politikk

Galguts siste bok, I et fremmed rom, er et forsøk på å ta en pause fra det moralske ansvaret som stadig hviler på Sør-Afrikas hvite forfattere, ikke gjennom magisk realisme eller en annen form for eskapisme, men gjennom rastløs geografisk forflytning. Boken skildrer en rekke av forfatterens reiser i Europa, Afrika og India siden tidlig på 1990-tallet. «Jeg følte en enorm lettelse i skriveprosessen, fri fra det sedvanlige presset om å forstå hva Sør-Afrikas historie og nåtid egentlig betyr, og følelsen av å måtte fremstille det på en gyldig og ansvarlig måte,» sier Galgut. «På den annen side er det mange som har sagt til meg at det som kommer sterkest frem i boken, nettopp er en fornemmelse av hvordan det føles å være sør-afrikaner.»

Selv om de tre fortellingene utspiller seg i et annet landskap, speiler de to sentrale anliggender i den hvite sør-afrikanske litteraturen: Den dyptgripende følelsen av hjemløshet og mangelen på gjensidighet i mellommennesklige relasjoner. Særlig det siste blir et hovedtema: På sine reiser inntar fortelleren henholdsvis rollen som den som følger etter, den som ensidig elsker, og den som pliktskyldigst vokter over den annen. Vennskapets likevekt og symmetri er som i Galguts øvrige bøker et nærmest uoppnåelig ideal, og fortellingene blir til nakne og nedstrippede meditasjoner over glipene mellom mennesker, og hva de kan medføre. «Gitt Sør-Afrikas sosiale landskap, er det vanskelig å ha full tillitt til at forbindelsene mellom mennesker har den styrken som skal til for å løse problemene,» utdyper Galgut. «Ofte er vennskap og allianser basert på egeninteresse heller enn genuine følelser.»

Han medgir at det også er forfatterens plikt å peke mot andre måter å leve på, mot former for eksistens som ikke er fullstendig oppslukt av sosiale spørsmål. «Det er dit vi ønsker å komme,» sier han, «dit hvor politikken ikke betyr så mye.»

Men enn så lenge fortsetter den beste hvite litteraturen fra Sør-Afrika å være fascinerende brev fra en fengselscelle.

 

Fakta

*Damon Galgut ble født i Pretoria i 1963 og skrev sin første roman som 17-åring.

*Hans internasjonale gjennombrudd kom med romanen The Good Doctor som ble nominert til Booker-prisen i 2003.

*I et fremmed rom ble nominert til Booker-prisen i 2010, og kommer i disse dager ut på norsk.

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Foto: Nigel Maister (publisert i Aftenposten innsikt februar 2011)