Stadig flere foreldre i Kinas provinser står overfor valget: å sette bort barna til slektninger eller ta dem med seg til de nye millionbyene i jakten på arbeid. Men i byen gjør sosiale fordommer og institusjonell diskriminering livet vanskelig for Kinas “flytende” barn.

Beijing. Det er kaldt på rommet til familien Qiu, og brunkullukt siver inn gjennom utette dør- og vinduskarmer fra matlaging på gangstien utenfor. Ti år gamle Zhi Kun er i gang med leksene, mens lillebroren Zhi Sheng på åtte og minstejenta Jia Jia på sju leker med nabobarna utenfor det knappe 20 m2 store hjemmet her i tettstedet Pi Cun, i den nordøstlige utkanten av den kinesiske hovedstaden. Søsknene er tre av Beijings nærmere 500 000 migrantarbeiderbarn.

-Før gikk guttene våre på den lokale migrantskolen, sier moren Wu Jie mens hun byr på en kopp varmt vann. -Men nivået på den statlige skolen er mye høyere. For om lag 5000 yuan (i underkant av 5000 kr) i “sponsoravgift” har hun og ektemannen nå fått skrevet inn de to eldste barna der.

Tung bør
Wu Jie leder oppmerksomheten vår til en rad stensiler med hedersplass på veggen, det er sønnen Zhi Kun som har gjort seg fortjent til diplomene. –Han fikk 100 poeng i kinesisk, sier hun stolt. -Og nesten full pott i engelsk og matte også.

Selv har moren nesten ingen utdanning, og har hittil måttet jobbe under svært dårlige arbeidsforhold. Nå er hun arbeidsledig. Det er derfor mannens inntekt som må bære den tunge investeringen i barnas fremtid. Det er et stort løft for en familie som betaler 200-300 Y i måneden i leie. I tillegg kommer utgifter til bøker og skolemat: Når yngstedatteren etter planen begynner på den statlige skolen til høsten, vil skolemåltidet for de tre koste tilsammen 24 Y. Wu Jie har spurt om hun kan sende med barna matpakke, men den nye skolen sier nei. -De vil jo tjene penger på elevene, sukker hun.

Selv om etterhvert halvparten av elevene ved den statlige skolen er migrantbarn fra Pi Cun må innflytterbarna finne seg i mobbing fra medelevene og mindre oppmerksomhet fra lærerne, forteller moren om skolehverdagen til de to sønnene: Det er jo vårt valg å komme til byen, legger hun til, og røper samtidig at forestillinger om sosial status og “egentlig” tilhørighet sitter dypt på begge sider av skillet by/land i dagens Kina.

For de lokale innbyggerne i hovedstaden, de som har arvet sin tilhørighet til byen, finnes ingen sponsoravgift. Arbeidsmigrantene derimot, de som ikke har Beijing-hukou, oppholdstillatelsen som sikrer tilgang til sosiale tjenester, får ikke nyte godt av hverken grunnskole-, helse- eller andre kostnadsfrie offentlige tilbud. Samtidig utgjør innflytterne et av de viktigste bidragene til den økonomiske veksten i storbyene. Men å melde flytting til Beijing, eller de fleste andre storbyer i Kina, er i praksis umulig for “arbeiderbøndene”, som de kalles. –Det tenker jeg ikke på en gang, sier Wue Jie, og ser litt undrende på gjestene. Har de ikke helt forstått seg på Kina?

“De flytende barna”
-I Beijing går allerede 70 % av migrantarbeiderbarna på en offentlig skole, sier Ren Xingui på møterommet til den uavhengige organisasjonen Transition Centre, på motsatt side av byen. -Men grunnen til det er at skolene trues av elevmangel, forklarer samfunnsforskeren. -I stedet for å åpne de nedleggingstruede skolene for migrantbarn, og slik imøtegå effektene vi har sett av ett- barnspolitikken i byene de siste 10-15 årene, lar man foreldrene deres betale sponsoravgift og spare kommunen for utgifter.

Samtidig betaler migrantene skatt på lik linje med “hjemmehørende” innbyggere og byen har blitt fullstendig avhengig av arbeidskraften fra landet. -Men her i Beijing virker det nesten som om myndighetene ikke vil at skolesituasjonen skal bli bedre, sier Ren Xingui og forteller at hovedstaden scorer særlig dårlig på utdanningtilbudet til innflyttere sammenliknet med andre storbyer.

God profitt
Men også det store bildet er urovekkende for migrantarbeiderne og barna deres. En nylig publisert undersøkelse Ren Xingui har jobbet med de siste par årene, avdekker alvorlig diskriminering på utdanninsfeltet i Kina: Foreldre som sender barna på de privatdrevne og uoffisielle migrantarbeiderskolene må betale 600-1000 Y i semesteravgift, alt etter årstrinnet. For å gi barna innpass på en offentlig skole må foreldrene betale en engangssum som kan være svært høy, særlig hvis det er en anerkjent skole; da kan avgiften fort overstige 10 000 Y.

Migrantarbeiderbarn i statlige skoler blir som regel plassert i egne klasser, dels grunnet påtrykk fra lokale foreldre som er redd integrering av migrantbarn vil hemme deres egne barns læring, og lærerne som henvises til disse klassene er gjerne mindre kvalifisert og motivert. I noen byer betales heller ikke engangsavgiften tilbake hvis foreldrene må flytte for å ta arbeid et annet sted, noe som tvinger mange migranter med en uforutsigbar arbeidssituasjon til å sende barna på langt dårligere, uoffisielle skoler. Men selv om undervisning og materiell ofte holder svært lavt nivå, er eierne av disse migrantskolene slett ikke fattige. – Det er bra business å drive slike skoler, sier forskeren ved Transition Center, og kan fortelle at på en skole med 1000 elever kan eieren sitte igjen med så mye som1 million Y i ren profitt i året.

Mange av migrantskolene fungerer i hovedsak som et oppbevaringssted for barn av foreldre som jobber lange dager, og lærerne der er som regel underkvalifisert: -Ekstreme eksempler forteller om folk som den ene dagen er grønnsaksselgere på markedet og den neste står foran en skoleklasse, sier Ren. Manglende oppfølging både hjemme og på skolen fører ikke bare til lærevansker og underprestering, men også til at migrantarbeiderbarn er overrepresentert på statistikkene over ungdomskriminalitet.

By-kvotering
Utfordringene for migrantbarna og foreldrene deres begrenser seg ikke til den 9-årige folkeskolen. Alle som vil skaffe seg videre studiekompetanse må gjøre det på “hjemstedet”, og tvinges på den måten til å reise etter fullført grunnskole. Elever med by-hukou har i det hele langt tatt bedre forutsetinger for å kunne ta høyere utdanning. Ikke bare har de foreldre med en mer stabil inntekt, de har også en fordel i konkurransen om universitetsplassene: Andelen Beijing-studenter i hele den nasjonale søkermassen til de to topp-universitetene i byen er 1 %, men de har likevel en kvote på 10 %. Det samme gjelder i Shanghai.

Store tall
Det nasjonale statistikkbyrået i Kina har i år slått fast at det nå for første gang bor flere kinesere i byene enn på landet. Av dem er 224 millioner migrantarbeidere. Mens 58 millioner barn vokser opp uten begge foreldre, de aller fleste hos besteforeldrene på landsbygda, er antallet “flytende” barn, de som blir med foreldrene til byen, nå oppe i 20 millioner. -Dette begrepet er jo latterlig, sier Ren Xingui og trekker oppgitt på skuldrene. -Barna kan jo ha bodd i byen hele livet.

©Tekst: Yngve Leonhardsen og Kjetil Gyberg ©Foto:Yngve Leonhardsen (publisert i Utdanning nr 9 2012)