Et norsk brønnboreteam har akkurat avsluttet sitt oppdrag for FN i knusktørre Tsjad. Fasiten er bærekraftig vannforsyning til 200 000 mennesker og et banebrytende geologikart.

Kamuflasjenettet som er spent mellom teltene til de norske brønnborerne i FN-leiren i Iriba, kaster kjærkommen skygge her i et av Afrikas varmeste land. Rundt bordet sitter hydrogeolog Henning Moe, rekognoseringsoffiser Ståle Halkjelsvik og bergmann Hans-Martin Galleberg og diskuterer utsiktene til å finne vannforekomster på neste og siste etappe: det bitte lille tettstedet Bahai nord-øst i Tsjad, helt på grensen mot Sudan. Vi treffer teamet noen uker før oppdraget for FNs fredsbevarende styrker er over: “Geologien her er veldig utfordrende,” sier Henning. “Vi har boret mange tørre brønner som del av lærekurven, men jeg tror vi gjør det ganske bra nå.” Resultatene taler for seg: I Iriba har nordmennene etablert to meget drivverdige brønner som fra 116 m dyp nå kan forsyne befolkningen med 250 kubikkmeter hver dag i minst 50 år framover.

I Bahai, som her i Iriba, har FN opprettet en base i forbindelse med den fredsbevarende operasjonen i landet. Rundt de to tettstedene finnes det flere leire for fordrevne fra Darfur-konflikten i Sudan, en konflikt med store ringvirkninger også i Tsjad. De siste årene har både lokalbefolkningen og flyktninger opplevd at vanntilgangen fra de mange grunne brønnene i området er kraftig redusert, noe som er en kilde til stadig konflikt. I følge UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, er det ikke vann å finne i Bahai. Men ingen som tidligere har boret etter vann i Tsjad har hatt så godt utstyr som det norske teamet, og karene rundt bordet føler seg ganske sikre på å finne blått gull også der.

På bordet står en borekrone. Ved siden av ligger noen steinprøver. Ganske mange feltrasjoner, et glass pulverkaffe og Vi Menn vitner om at det leves et militært liv i teltleiren, men i tillegg til Forvarets folk fra Maskin- og konstruksjonskompaniet på Rena, er teamet supplert med et betydelig sivilt bidrag. Det er blant andre fire hydrogeologer med forskjellige spesialiteter: boring, geologi og geofysikk. I tillegg til de norske, består teamet av et par ungarske spesialister og en brønnborer fra Tanzania med over tretti års erfaring fra vannleting i Afrika. “Vi har vært fordømt heldige med folkene som har kommet ned hit,” sier rekognoseringsoffiser Ståle og forteller at oppdraget i utgangspunktet var begrenset til å bore etter vann for det norske feltsykehuset i FN-styrkenes hovedleir i Abeché lenger sør. Men da enheten raskt fant vann i området, ble Forsvaret spurt om ikke Norge kunne stille med et utvidet brønnborerteam og reise nordover.

Ett års arbeid har gitt mange erfaringer: “Utfra det vi ser i hele dette svære nedslagsfeltet, har vi nå en geologisk modell som antagelig ville virke i hvert eneste tørre elveleie bortover, inklusive Iridimi,” sier Henning som akkurat er ferdig med å katalogisere dagens steinprøver. Iridimi er en av de største flyktningeleirene i landet, og de 18 000 beboerne sliter med konsekvensene av langvarig tørke. Selv om brønnborerteamets oppdrag er å bore for FN-styrkene, legger ikke Henning skjul på at han og teamet gjerne ville ha stilt opp mer direkte for flyktningene i Iridimi. “Men det er ikke vi som bestemmer,” sier han. FN velger nemlig å skille skarpt mellom militært personell og det sivile apparatet som administrerer flyktningeleirene.

Henning har mange års erfaring fra vannleting internasjonalt, og har bl.a. arbeidet med vannforskyningen til Hebron og Betlehem. “Der hadde vi noen svære, hårete brønner som var 1 km dype,” forteller han. Her i Tsjad er dimensjonene mindre, men vedlikeholdet av de dype brønnene vil uansett krever spesialkompetanse og tilgang på reservedeler. “I hvert fall 80 % av brønner i bistandssammenheng taper seg etter 6 måneder, ting går i stykker og blir ikke repartert,” sier den erfarne vannleteren som håper at FN klarer å etablere en langsiktig og god driftsmodell for brønnene her i Tsjad.

I et halvørkenområde som dette vil det dessuten alltid være noen som har interesse av at det råder knapphet på vann: “Sultanen her har mye å svare for,” sier Henning om den lokale herskeren. “Han har mye å tjene på hvordan folk lever her, på at de er avhengig av ham for vannforsyning.”  Regionen opplever nå sitt tredje år med tørke, og hvis regntiden skulle slå feil igjen nå i sommer vil det føre til økt sosial uro. “Sultanen styrer brønnene og vil favorisere sine nærmeste,” frykter Henning og forteller at vannivået i de lokale brønnene nå er langt lavere enn normalt. Nettopp derfor har de norske brønnborerne opplevd det spesielt viktig å lykkes med kartleggings- og borearbeidet:

Teamet hadde noen ideeer om hva de trodde de skulle finne, men har også gjort mange nye oppdagelser. Henning forteller at vannet under metervis med leire står lagret i forvitret granitt: “Det eneste som er igjen av granitten er kvartskrystaller, grus – og der står vannet.” At vannspeilet der nede har vist seg å være stabilt gjør at brønnborerne gleder seg til å se hva som skjer under regntiden. “Stiger det da, så er det garantert fornybart!”

Arbeidsforholdene har til tider vært ekstreme, og midt på dagen gjør den intense heten det mer eller mindre umulig å bevege seg. Daglig drikker hver mann gjerne ti liter vann. Med temperaturer godt opp på førtitallet i skyggen, har enkelte til og med opplevd å miste sålene på skoene fordi limet har smeltet. Å jobbe under slike forhold kan også føre til glipper: “En gang her hadde noen glemt å feste borestrengen skikkelig når vi sto og skulle blåse og utvkikle en brønn,” minnes Ståle. “Elleve lengder røyk, og delte seg i 4 biter.” “Men vi har MacGyver her,” skyter Henning inn og forteller at Hans-Martin, teamets spesialist på improviserte patenter, fant en Reodor Felgen-løsning også denne gang.

Den oppfinnsomme bergmannen som til vanlig jobber i Sveagruva på Svalbard, liker godt utfordringene feltlivet i Tsjad byr på: “Jeg tror vi alle synes det er litt moro at vi er overlatt til oss sjøl. Du må jukse ting sammen, der du hjemme ville ha gitt opp for lengst,” sier den tidligere ingeniørsoldaten med fartstid fra Irak og Kosovo. Han fortviler heller ikke over at han taper 15000 kr i måneden på å være her, heller enn på Svalbard:  “Det en sabla flott gjeng og jobbe sammen med, veldig sammensatt og vi utfyller hverandre på en måte som jeg ikke har vært med på tidligere.”

Hans-Martin, Henning, Ståle og alle de andre i brønnborerteamet deler en erfaring for livet, og en erfaring av nybrottsarbeid: “Vi har funnet nøkkelen til dette stedet her,” sier Henning. “Vi har søkemetodene, vi har kunnskapen om geologien og vi vet hva som skal til for å komme til vannet.” Et av hovedproduktene til de norske brønnborerne blir et helt nytt geologisk kart over området som stilles fritt til disposisjon for andre som måtte ønske å lete etter vann her senere. Det aller viktigste i første omgang er definitivt de 14 produksjonsbrønnene teamet har boret i løpet det året de har arbeidet i Tsjad. Med et potensiale på 2000 kubikkmeter daglig i 50 år vil disse vannkildene tilsvare det daglige behovet til 200 000 mennesker i dette knusktørre landet i Afrika.

Epilog: Tross UNHCRs skepsis fant det norske teamet vann også i Bahai – på 200 meters dyp – og de håper nå at FN i samarbeid med lokale myndigheter finner gode og langsiktige fordelingsløsninger slik at det dyrebare vannet kommer så mange som mulig til gode. For er det noe som virkelig betyr forskjellen mellom liv og død øst i Tsjad, så er det vann.

©Tekst: Yngve Leonhardsen og Kjetil Gyberg ©Foto:Yngve Leonhardsen og Forsvaret (publisert i NITO Refleks, juni 2020)