Motstanden mot den nye byutviklingen i forbindelse med De olympiske leker har vært stor blant kunstnerne og forfatterne på Londons østkant. Men evner kunsten å stå opp mot kapitalen? Et intervju med kultforfatteren Iain Sinclair.

På en av sine mange vandringer rundt den nye OL-parken som nå er ferdig transplantert inn i hjertet av Londons østkant, tok Iain Sinclair ved en anledning med seg en amerikansk forfatter og tidligere soldat. «Dette er som da vi okkuperte Bagdad,» var soldatens kommentar da han så det inngjerede OL-området og sikkerhetstiltakene rundt. Siden har det kommet luftværnraketter på hustakene, et hangarskip på Themsen og tusenvis av soldater i gatene. «Det er som en by under angrep,» konstaterer Sinclair, «og det som først og fremst skal beskyttes er et gigantisk, australsk-eid kjøpesenter.»

Man får knapt benket seg rundt det lille kjøkkenbordet i forfatterens victorianske rekkehus i Hackney, før en serie verbale granater treffsikkert fyres av i retning OL-parken noen få kilometer unna. Sinclair, som med boka Ghost Milk – Calling Time on the Grand Project har blitt en slags talsmann for OL-motstanderne på Londons østkant, er rask med å knytte OL til opptøyene i fjor sommer. «Det var et konsumorientert opprør,» minner han om. «Folk var frustrert over ikke å være en del av det store prosjektet som var på gang, der alle pengene går til ting de ikke vil ha råd til å ta del i.» For Sinclair sier det alt at selve inngangen til OL-parken er et ekslusivt kjøpesenter. «Det hele er for eliten,» konkluderer han.

For den profilerte forfatteren og filmskaperen som siden 1960-tallet har hatt et dokumentaristisk blikk på lokalmiljøet, representerer OL kuliminasjonen av en lang prosess. I Ghost Milk beskriver Sinclair hvordan alliansen mellom lokale byplanleggere og storkapitalen de siste tiårene gradvis har tatt seg inn i områdene som tradisjonelt har vært dominert av arbeidere, kunstnere og immigranter, og nå har åpnet opp en korriodor av nye eiendomsprosjekter fra Themsen helt opp til den nye olympiske parken. «Byen fornemmes på en annen måte når den består av store, skinnende, anonyme boligblokker som lokale folk ikke har råd til å kjøpe seg inn i,» sier Sinclair som ser det som en aggresiv utvidelse av Londons finanssentrum, en type kulturell redefinering i regi av det han kaller «den nye uvirkelighetens poeter».

Byens ekkokammer

Også Hackney, som kanskje rommer flere kunstnere per kvadratmeter enn noe annet sted i Europa og lenge har vært en bastion for alternative miljøer, er nå i ferd med å bli grundig gentrifisert. Men værre er det ifølge Sinclair at lokalpolitikerbe de siste årene har latt seg overstyre av OLs nasjonale agenda. «Det som er i ferd med å gå tapt i Hackney er følelsen av å være et sted med brodd, med kamp for tilværelsen og med rom for kritisk debatt, slik det pleide å være,» sier han.

Dette toppet seg da Sinclair i 2009 ble nektet å presentere sitt storslåtte dokumentaristiske fiksjonsverk Hackney, That Rose-Red Empire på det lokale biblioteket. Boka, som er et kraftfullt litterært forsvar for det som er i ferd med å bli valset over i den frenetiske byutviklingen, ble for sterk kost for bystyret. Mot storkapitalens homogeniserende effekt stiller Sinclair et arsenal av småfortellinger om de mer eller mindre eksentriske menneskene som har satt sine spor i OL-kommunen. «All min kreative aktivitet er basert på erfaringen av sted,» sier Sinclair. «Det handler om å få til en spiritisisk seanse med stemmene som allerede finnes der.» Rundt denne ideen om byen som et historisk ekkokammer har Sinclair bygget opp en helt særegen litterær form, i åpen opposisjon til kapitalen som ser liten verdi i fortiden.

Men som David Harvey beskriver i boka Rebel Cities, er de globale kapitalistene også bevisst sin avhengighet av lokal originalitet og autentisitet for å sikre avkastning på sine investeringer. Harvey ser for seg at den nødvendige finansielle støtten til fremdyrkingen av lokale uttrykk også kan åpne opp et rom for mer opposisjonelle grupper. Men Sinclair har sett få tegn til dette blant de lokale kunstnerne i Hackney: «De er dypt forvirret,» konstaterer han. «De vil gjerne ha pengene som kommer med olympiaden, men innser samtidig at alt de gjør er å drive PR for lekene.» Appetitten på subversiv kunst er dessuten så stor at de få som skaper noe genuint utfordrende raskt blir slukt av den kommersielle maskinen. «Det er som med grafitti-artisten Banksy,» påpeker Sinclair. «Hans kunst dukket først opp på veggene her i Hackney og fremsto som provoserende tablåer med en politisk undertekst. Men nå har også de blitt kjendisobjekter. Bevegelsen fra å være en grafitti-kunstner til å henge i et galleri i Brick Lane er særdeles kort.»

Sinclair innser at også hans egne intervensjoner fort kan havne i den samme fellen. «Jeg ble invitert til en kafé i Hackney forleden og den var full av folk som tok det hele som en form for underholdning,» sier han. «Det er virkelig ingen måte å holde seg utenfor systemet.» Den eneste formen for motstand han mener kan skape tilløp til debatt er de spredte forsøkene på husokkupasjon. «Det finnes denne typeen motstand, ikke ulik den som fant sted på 1960-tallet,» sier han. «Men det er i liten skala og på sett og vis litt deprimerende.»

Alternativ mytologi

Opp mot den nye store urbane fortellingen i regi av staten, de lokale myndighetene og private entreprenører, setter Sinclair altså en fornemmelse av sted basert på egen biografi og lokal historie. I Ghost Milk leter han også etter det som stadig vokser vilt og organisk i sprekkene mellom de store utviklingsvisjonene. «Det finnes fortsatt landskapsområder som er åpne for din egen fortolkning,» sier han, og viser til byens randsoner der forfallen industri blander seg med vill natur. I Sinclairs univers er dette de «vakre» områdene, de som unndrar seg den offisielle historien og som er fulle av «muligheter». Det er her Sinclair i sin jakt på alternative livsformer tipper over i romantikk: «De mer ekstreme elementene blir alltid dyttet ut til denne ytterkanten,» sier han. «I sin tid kunne man i disse landskapene finne reisende og sigøynere som slo leir på de mest usannsynlige steder og som fisket gamle sykler opp av elven. Det var folk som dyrket ting her og således renset jordsmonnet over tid. De bygget sine egne hytter ut av søppel og formet et multietnisk fellesskap. Alt dette ble revet vekk for å gjøre plass til gjerdet rundt den olympiske parken.»

Sinclairs materiale er det som ikke vil la seg innordne, og hans romantiserende blikk er et uttrykk for desperasjon. «Jeg prøver å lage en mytologi i den betydningen William Blake snakket om,» sier han. «‘Hvis du ikke skaper ditt eget system er du dømt til å leve i tråd med andres.’ Jobben til forfattere og kunstnere er å trekke på det partikulære ved stedet og skape en alternativ mytologi.» Med den olympiske parken er Sinclair i ferd med å miste en betydelig del av sin «randsone», og den blir stadig vanskeligere å finne. «Mer og mer land blir enten bygget om eller forklart bort,» sier han. «Har man en liten innsjø med fulger, blir det et naturreservat med gjerder og små forklarende skilt, heller enn å forbli hva det organisk sett er. Det blir en del av et system, hvilket er en form for kontroll.»

Men om byens ubeskrevne marg blir smalere og smalere, mener Sinclair det fortsatt er en reel kamp mellom byplanleggere og kunstnere når det gjelder hvem som til slutt skal få gi identitet til området rundt Lea-elven som nå renner gjennom den nye olympiske parken. «Er Lea-dalens visjonære disse drømmerne som med sine computer-genererte programmer har skapt en slags filmversjon av London, eller er det folkene på bakken, den gamle typen visjonære kunstnere, som har en fornemmelse av det spesielle ved stedet og har skapt sin kunst rundt det?» spør han retorisk. «Det er en heftig krangel, så la oss se hvordan det ender.»

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Foto:Yngve Leonhardsen (publisert i Klassekampen 26.07.2012)