Borgerkrigens brutalitet spiller bare en birolle i Aminatta Fornas forfatterskap: Hovedtemaet er det som skjedde før, og det livet som må leves etterpå. Møt forfatterinnen av Kjærlighetens egenartede hukommelse. 

«Jeg kan når som helst gi deg en oppskrift på diktaturet,» sier Aminatta Forna med en liten latter, på sitt velutrustede kjøkken i London. «Jeg vet nøyaktig hvordan man gjør det.»

Hun spøker ikke. Forfatterinnen har intim kjennskap til hvordan et land kan kapres av en psykopatisk leder. Stedet var Sierra Leone, mannen Siaka Stevens. Først tok han kontroll over hæren og sikkerhetsapparatet, så tok han livet av den lille klikken med politisk opposisjonelle. Det hele gikk raskt og klinisk for seg, med et skinn av juridisk legitimitet. Fremst blant ofrene var Mohamed Forna, Stevens’ finansminister og Aminattas far.

I boka The Devil that Danced on the Water benytter datteren sine egne barndomsminner til å slå sprekker i den offisielle historien om farens kupp-planer, før hun som journalist 25 år senere vender tilbake for å finne sannheten, og avslører at det hele var et komplott regissert av presidentens menn. «Det som sjokkerte meg mest da jeg skrev boka, var hvor lett det var for Stevens etter at han hadde kvittet seg med enkelte nøkkelpersoner,» sier Forna. «Vi skulle ha gjort mer. Det er sjokkerende hvor få som sto opp og sa noe.»

Aminatta, som ble satt til verden av en skotsk mor og har levd det aller meste av sitt liv i Storbritannia, sier «vi» når hun mener folket i Sierra Leone. Den sterke identifikasjonen med landet der hun tilbrakte deler av sitt første tiår, synes uunngåelig gitt den intime forbindelsen mellom familiens tragedie og nasjonens sammenbrudd. Fortellingen om diktatoren som på 1970-tallet opphevet demokratiet og la beslag på landets ressurser, er velkjent nok i Afrika. Men det som fulgte var noe ganske enestående: På 1990-tallet opplevde Sierra Leone en av kontinentets mest brutale borgerkriger; «en raseriets krig» som Forna kaller det, utkjempet av tenåringer høye på dop og vold, og med tusenvis av avhugde armer og bein som sitt groteske ettermæle.

I Fornas øyne var det hele et naturlig sluttprodukt av to tiår med brutalt vanstyre i regi av farens gamle fiender. Da The Devil kom ut rett etter den skjøre freden på begynnelsen av 2000-tallet, fylte den et vakuum. «Folk forstod ikke hva som hadde skjedd, og boka ga dem en måte å forstå det på,» sier hun om mottakelsen i Sierra Leone. Memoarene ble raskt klassifisert som historiebok og har siden i tegnet utgave blitt en del av pensum på barneskolen.

Formødrenes steiner

Men Fornas «vi» er også produktet av et mer imaginært fellesskap. I Ancestor Stones, hennes skjønnlitterære debut, beskriver hun fire generasjoner med afrikanske kvinner som stadig reforhandler eller bryter med den tradisjonelle kvinnerollen. Fortellingene ble inspirert av en eldre tante som så vidt rakk å fortelle sin egen og familiens historie før hun døde. «Jeg hadde aldri sett disse kvinnene i litteraturen tidligere,» sier Forna, som lærte seg familiens stammespråk for å kunne kommunisere direkte med de mange andre kvinnene i slekten. «Historiene er basert på det jeg ble fortalt,» sier hun. «Alle har en kjerne av sannhet i seg.»

Resulatet er et unikt innblikk i en lukket og fullstendig ukjent verden. De fire kvinnene reflekterer forskjellige epoker i landets historie: Det gamle Afrika, tiden under de første misjonærene, den koloniale erfaringen og møtet med det moderne. Vi blir presentert for sterke kvinner som kjøper seg ut av inngåtte ekteskap, som står opp for demokratiske rettigheter, og som oppgir sine tradisjonelle fordeler som kvinne i bytte mot mannens frihet. «Dette gjør de i virkeligheten også,» insisterer Forna, og sprenger det som måtte være av tradisjonelle stereotypier.

Flere av historiene er mer tragiske. En kvinne blir gal da en samling steiner som representerer hennes formødre blir kastet av ektemannen, etter at imamen har forbudt avgudsdyrkelse. Forna fikk historien fortalt av en av sine eldste slektninger, og fant i forarbeidet til boka et historisk dokument som bekreftet at denne typen før-islamsk praksis var vanlig i Sierra Leone. «Hver mor ga en stein til sine døtre som ble lagt til samlingen og sendt ned gjennom generasjonene,» forklarer hun. I boka blir steinene også en metafor for hennes egne fortellinger: Tilslipt og avrundet av generasjoner.

Den stille majoriteten

Litterært sett er Afrika i ferd med å bli det nye India. Bredt anlagte og komplekst fortalte historier med lokal koloritt, universelle tema og en bred appell, har de siste årene kommet fra pennen til stadig flere forfattere med afrikansk bakgrunn. Så godt som alle bor enten i USA eller Europa, og har ofte både en intim kunnskap om, og en kritisk distanse til, såvel Afrika som Vesten. «Da jeg vokste opp måtte jeg forhandle mellom to forskjellige måter å se på,» sier Forna. «Jeg måtte prøve å forstå dem begge og se hvor de kommer fra. Det tankesettet jeg forsatt finner vanskligst å forstå er den monolittiske, vestlige kulturen som setter seg selv i sentrum for alt.»

Psykologen Adrian Lockheart, en av tre hovedpersoner i Fornas siste roman Kjærlighetens egenartede hukommelse, speiler denne holdningen. Han ankommer et krigsherjet Sierra Leone utstyrt med vestlig diagnostikk og et emosjonelt behov for å hjelpe andre. Men hans verktøykasse viser seg fort å være lite tilpasset omstendighetene. «Av de godt over tusen menneskene som utgjør min familie og min vennekrets, er det kanskje to som kan sies å ha post-traumatisk stress,» kommenterer Forna. «Alle andre fortsetter å leve sine liv, og det som virkelig gjør en forskjell er når de ser at livet begynner å falle på plass igjen. De ønsker egentlig bare å dyrke jorden og selge varene sine.» Adrian kommer gradvis til samme erkjennelse: Det landet trenger er ikke terapi, men håp.

Den moralske kjernen i romanen kretser likevel rundt karakteren Elias Cole. Den tidligere historielæreren ligger på dødsleiet og forteller nostalgisk om sin store kjærlighet fra tiden før landet ble kapret. Men Cole viser seg å være en upålitelig forteller: Hans passive medvirkning til myndighetenes bortføring og drap på den politiske dissidenten som også var hans rival, kommer gradvis for en dag. «Jeg møtte mange Elias Cole da jeg gjorde forarbeidet til The Devil,» forteller Forna. I romanen velger han å være taus i de avgjørende situasjonene som kunne reddet dissidentens liv, og Forna knytter hans passivitet direkte til nasjonens drift mot stupet: «Jeg ønsket å fortelle en ny generasjon om den stille majoriteten som lot det skje,» sier hun. «Jeg ville analysere hvordan folk inngår fred med makten, hvordan de velger ikke å stå opp mot den, men heller tar den letteste veien.»

På dette nivået er romanen en studie av diktaturets anonyme medløpere med relevans langt utover Afrika.

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Foto: Anne Mortensen (publisert i Aftenposten Innsikt juli 2011)