Det er kalt verdens største folkevandring: kineserne som forlater landsbygda og søker arbeid i byene. Samtidig som en ny klassebevissthet i ferd med å vokse fram, er sosiale fordommer og institusjonell diskriminering stadig et hinder for “bondearbeiderne” til å slå rot på sine nye hjemsteder.

Beijing. Et par bussholdeplasser herfra, og de første høyblokkene kommer til syne. Men tettstedet Pi Cun, utenfor femte ringvei nordøst i Beijing, har enn så lenge et brakklandsbelte av jordbruk og småindustri mellom seg og den stadig voksende hovedstaden.

I et trangt smug i den tidligere landsbyen deler familien Qiu et rom på bakkeplan. Den overbygde gangstien utenfor tjener som kjøkken, og brunkullukt siver inn gjennom utette dør- og vinduskarmer. “Før gikk guttene våre på den lokale migrantskolen,” sier moren Wu Jie om sønnene på ti og åtte som er i gang med leksene på bordet midt i rommet. “Men nivået på den statlige skolen er mye høyere.“ For om lag 5000 yuan (i underkant av 5000 kr) i “sponsoravgift” har hun og ektemannen nå fått skrevet inn de to eldste barna der. Det er allerede et stort løft for en familie som betaler 200-300 Y i måneden i leie, og som til høsten håper å få plass på skolen til minstejenta også.

les mer på

http://www.aftenposteninnsikt.no/6-juni-2012/kinas-flytende-arbeiderklasse

©Tekst: Yngve Leonhardsen og Kjetil Gyberg  ©Foto: Yngve Leonhardsen