I Nord-Nigeria har gjeninnføringen av demokratiet ført til en spisset konflikt mellom muslimer og kristne. Måten sharia har blitt implementert på i 12 av delstatene, har i tillegg skapt misnøye blant muslimer. En rapport fra Nigerias religiøse frontlinje.      

Det er tid for fredagsbønn i Angwan Rogo, et kvartal i byen Jos i Plateau State nord i Nigeria. I gatene strømmer folk til de mange små moskeene. “Ingen kristne ved sine fulle fem ville finne på å bo her i dag,” sier Umar Danfulani, en kristen religionsviter tilknyttet universitet i byen. ”Det er for utrygt.” Selv om han i sin tid bodde her, er det bare andre gang han er tilbake siden sammenstøtene mellom muslimer og kristne i 2001, den gang bydelen gikk under navnet “Mekka”.

Etter fredagsbønnen plukker han opp sin muslimske kollega Dawood Abubakar som guider oss gjennom andre bydeler berørt av voldshandlingene. I det som nå er rent muslimske områder, er det bare ruiner igjen av boliger som tidligere huset kristne familier. Men hevnen var rask og brutal. I det som nå er rent kristne områder, er det tidligere muslimske hjem som står utbrent og forlatt. ”Her kunne man bli drept bare man var kledd som en muslim”, sier Abubakar som umerkelig har tatt av seg det muslimske hodeplagget. Han peker opp mot en klynge hus i bydelen som gikk under navnet ”Jerusalem”: ”Jeg vokste opp rett der borte,” sier han. Dette er første gang han er tilbake siden de grufulle dagene for syv år siden.

Fra 7. september til 14. september 2001 mistet over 1000 mennesker livet i Jos. Selv om terrorangrepet i USA fyrte opp under den etnisk-religiøse konflikten, var de egentlige årsakene av mer lokal art. ”Under militærregimet var det lik maktdeling mellom kristne og muslimer i delstaten, til tross for at de kristne utgjør nitti prosent av befolkningen,” sier Danfulani på sitt nedstøvede universitetskontor. ”Så muslimene var vant til å bli behandlet som om de utgjorde halvparten av befolkningen.” Men med gjeninnføringen av demokratiet i 1999 ble det stemt frem en overveldende kristen majoritet, og muslimene hadde plutselig bare to representanter igjen i delstatsforsamlingen.

Siden har Jos opplevd alvorlige etnisk-religiøse konflikter både i 2001, 2004 og 2005. Misnøyen blant den store muslimske hausa-fulani-minoriteten har også ført til en klar radikalisering av kristne miljøer. ”Opptøyene i 2001 skremte meg fordi reaksjonstiden kun var på noen timer,” sier Danfulani. ”Jeg er redd man nå må kunne bruke ordene militant og fundamentalist ikke bare om muslimene, men også om de kristne.” I visse kristne miljøer har det også vært gjort forsøk på å rettferdiggjøre en mer aggresiv holdning. ”Skolerte kaller det The Doctrine of the Third Slap,” sier Danfulani. ”Da Kristus sa ‘snu det andre kinnet til’ mente han at du kan slå to ganger, men ikke mer. Denne typen utlegning finner man ikke akkurat i bibelen.”

Men selv om det er tegn på ideologisk radikalisering på begge sider, mener Danfulani at de egentlige årsakene først og fremst er sosiale. ”Ideologien bak er primært sult og lediggang,” understreker han. ”Vi har en armé med unge i gatene som delvis er utdannet, men uten jobb. De blir brukt av politikerne.” Til tross for problemene, har det vært en positiv utvikling den siste tiden. Den kristne majoriteten i delstatsforsamlingen har gjort visse innrømmelser overfor den muslimske minoriteten, hvilket Danfulani ser som et tegn på en demokratisk modning. ”At majoriteten ikke bare kan diktere alt, er en av lærdommene fra krisen,” sier han. ”Alle må bli gitt en stemme.”

Kirkegårdsfred: Kaduna

Om gjeninnføringen av demokratiet i Plateau State tippet maktbalansen i de kristnes favør, var det muslimene som fikk flertall i de fleste av de andre delstatene i Nord-Nigeria. Etter 1999 ble gjeninnføring av sharia fort et folkekrav i nord, og i løpet av få år ble islamsk lovgivining reimplementert i 12 av statene. I kjølvannet fulgte brutale sammenstøt mellom muslimer og kristne minoritetsgrupper, særlig i byen Kaduna tre timers kjøring øst for Jos. I en by med tilnærmet like mange kristne som muslimer, ble politikerne tvunget til å finne pragmatiske løsninger. I dag er det kun enkelte muslimske bydeler nord i byen som er underlagt sharia-lovgivning, og de kristne har fått tildelt sentrale politiske posisjoner i delstaten. ”Mobiltelefoni har dessuten gitt oss større stabilitet,” sier Sani Kontagura, redaktøren for pro-sharia-tidsskriftet Hotline. ”Nå kan man fort finne ut av hva som skjer og få bekreftet eller avkreftet rykter.”

Men den kristne journalisten Haruna Suleiman er mindre optimistisk. ”Muslimene vil påstå at ting nå er tilbake til det normale, men alt kan fremdeles skje,” understreker han. ”Det er takket være de økte sikkerhetstiltakene at folk føler seg relativt trygge.” Overalt i byen er det utplassert små militære enheter som kan respondere umiddelbart på eventuelle uroligheter. I tillegg har lokale borgervernsgrupper opprettet egne vaktposter om nettene.

”Det vi har er en kirkegårdsfred,” sier Suleiman. Han var selv nyinnflyttet til et primært muslimsk område nord i byen da urolighetene startet i 2000. ”Min muslimske husvært var en bra mann,” mines han. ”Da de kom til hans hus og spurte om det var kristne der, sa han nei. Min kone, vårt barn og jeg ble holdt skjult til det hele var over.” Fra huset kunne de se boliger gå opp i røyk. ”Hvis utleieren var muslim, tok de ut alt inventaret og brente det,” sier Suleiman; ”sammen med de kristne beboerne.”

Sharia-land: Kano

”Prosjektet i Kano er unikt,” sier journalisten Saidu Isa. ”Man vil forandre psyken, hele den mentale innstillingen.” Med et blikk ut av bilvinduet mener han å kunne konstatere at den politisk-religiøse eliten i Nord-Nigerias mest folkerike by, langt på vei har lyktes. ”Se på den distansen vi har tilbakelagt,” sier han. “Kun tre kvinner å se på motorsykkeltaxi!”

I tillegg til de grønne skiltene med Koran-vers som er satt opp langs veiene, er det de gule tuk-tukene med slørtildekte kvinner i baksetet som signaliserer at vi er på vei inn i hjertet av sharia-land. Myndighetene i det sterkt muslimdominerte Kano har sørget for å importere trehjulinger fra Asia for å tilby muslimske kvinner anstendig transport. I begynnelsen var det religiøse politiet – eller hizbaene som de kalles – svært ivrige i tjenesten og tvang kvinner av motorsykkeltaxiene. Men etter at hizba-gruppene ble erklært ulovelige av en føderal domstol, har de måttet innta en mer diskré rolle.

Aliyu Umar, statsadvokaten i Kano, er likevel på offensiven: “Enhver muslim ønsker å leve i tråd med sharia,” slår han fast. “For dem er det det som er demokratiets frukt – ikke rent vann eller gode veier. Får de det, så er det greit, men mer enn noe annet ønsker de å leve i tråd med sharia.” Han gjør ingen unntak for de omstridte hududd-straffene. Rett etter innføringen av sharia falt det en rekke kontroversielle domsavsigelser i de 12 statene, men kun et fåtall amputasjoner har funnet sted, og så langt ingen tilfeller av steining.

Da Umar overtok jobben, fant han en rekke dommer der folk var dømt til å få amputert en hånd. “Disse hadde ikke penger til å betale en advokat til å anke saken, så de ble tilbudt én av delstaten,” sier Umar.  “Syv av disse dommene ble omgjort fordi de ikke tilfredsstilte kravene til sharia. Men hadde dommene blitt opprettholdt, ville ikke ytre press hindret dem i å bli utført.” Jibril Ibrahim, tilknyttet menneskerettighetsorganisasjonen Centre for Democracy i Abuja, har et litt annet syn på saken. “De siste 3-4 årene har det ikke kommet nye saker der hududd-avstraffelsene har vært anvendt, så kontroversen har dødd hen,” bekrefter han, men hevder det først og fremst er en taktisk beslutning tatt av sharia-tilhengere på delstatsnivå for ikke å provosere de føderale myndighetene. “Faren ved å presse på for disse sakene er at anken vil kunne gå til en føderal domstol,” forklarer han. “På det nivået vil sharia-lovene i sin helhet stå i fare for å bli erklært grunnlovsstridige. Så en måte å beholde sharia-lovgivningen på er å avstå fra å fremme saker med denne typen avstraffelse.”

Kannywood

I Kano etableres stadig nye sharia-institusjoner. En av dem bærer navnet Abubakar Rabo. “Min kjære, fremtiden er svært lys!” sier han bak sine runde solbriller. Spådommen gjelder den lokale videofilmindustrien som går under navnet Kannywood. Det store, blomstrende filmmiljøet har de siste månedene blitt satt på stø kurs mot undergangen. Logoen til Rabos sensurkommisjon oppsummerer det meste: En oppslått Koran og en stor saks som klipper seg vei gjennom en filmrull.

Etter at private sexbilder av en skuespillerinne og hennes kjæreste ble spredt per sms, har myndighetene i Kano benyttet anledningen til slå ned på en industri som tidligere kunne produsere opp mot 600 videofilmer i året. ”Skulle vi følge Rabos regler ville all kreativitet dø hen,” sier Ali Nuhu, en av de største stjernene i Kannywood og med en stor fanskare over hele Vest-Afrika. Han og hans produsent har nettopp kommet tilbake fra filminnspilling i nabostaten Kaduna, der håndhevingen av sharia er mindre stringent. ”La oss si man har en scene i en film der din mor er døende. Du får ikke lov til å holde henne, du kan ikke engang løfte henne inn i en bil og kjøre henne til sykehuset. Ingen fysisk kontakt er tillatt.”

Det er også forbud mot dans, hvilket er en betydelig begrensning for en filmindustri sterkt påvirket av indiske Bollywood-filmer. ”En mann kan danse, men en kvinne kan ikke gjøre det samme,” sier Nuhu hoderystende. ”Når en kvinne danser, opphisser hun menn.” Han understreker at dans har vært en sentral del av den lokale hausa-fulani-kulturen i århundrer. ”Kjære deg, kjære deg!” svarer Rabo når vi konfronterer ham med påstanden. ”Opprinnelig hausa-fulani-dans er helt tillatt! Men her handler det om dansing på en fullstendig fremmedartet måte! De som lager disse filmene er forgiftet av Bollywood. Vi oppfordrer dem til å danse opprinnelig slik at vi ikke skal miste vår kultur.”

For å gjøre budskapet tydelig har Rabo satt fyrstikk til mangt et filmbål. ”Det er en hellig handling,” sier han. ”Vi brenner ikke bare filmer, men også filmplakater som fremstiller kvinner på uanstendig vis.” Konsekvensene for de mange hundretusen som livnærer seg av filmindustrien er stor. ”En film som tidligere kunne selge 150.000 eksemplar, selger nå under 10.000 fordi det er forbud mot filmtrailere og annen markedsføring,” sier en distributør som ønsker å forbli anonym. ”Rabo sender dessuten politiet for å angripe oss. De banker opp ansatte og stenger butikker.”

Nuhu oppsummerer det mange muslimer føler: ”Hvis man ønsker å nå massene, bruker man religionen,” sier han. ”Det hele er politisk og har ingenting å gjøre med virkelig sharia. Ifølge islam skal ikke en leder sove før alle har mat, klær og tak over hodet. Dette er de primære ting man burde gjøre noe med. I steden tar man for seg folk som lager musikk og film, og kvinner som kjører motorsykkel.”

I profetens tid

Innføringen av sharia har åpnet opp et rom også for mer radikale grupper som ønsker å ta Nigeria i en teokratisk retning. “Sharia er ikke noe man kan stemme frem,” sier Abdulhamid Bello, nestleder for den shia-inspirerte grupperingen Ikhwan som har sin maktbase i fattigkvartalene rundt universitetet i byen Zaria, en time sør for Kano. Brorskapet er inspirert av revolusjonen i Iran og blir beskyldt for å stå bak en rekke intra-muslimske sammenstøt, blant annet i delstaten Sokoto. “Det er myndighetene som skaper problemene,” hevder Bello. “I Sokoto har guvernøren satt muslimske grupper opp mot hverandre.” Tilliten til de folkevalgte som forvaltere av islam, er heller liten: “De er ikke politikere, de er opportunister!” sier Bello. “Reglene for innføringen av sharia ble aldri fulgt, så fra starten var det hele døfødt.”

Men om politikernes motiver trekkes i tvil også av mer moderate muslimer, snakker alle i dag sharias språk. Selv de som jobber for kvinnenes rettigheter. “Innføringen av sharia var en vanskelig sak,” innrømmer Fatima Ahmadu som jobber for et britisk-norsk bistandsprosjekt. “Men sharia-debatten ga oss en stemme.” Hun mener moralkodene kan vise seg å bli et nyttig våpen mot den notorisk korrupte politikerklassen som innførte dem. ”Sharia-lovverket i seg selv er en fantastisk ting,” supplerer Kadiyah Umar, en profilert kvinnesaksaktivist i Kano. ”Det beskytter både kvinnens og mannens interesser.” Hun understreker at rettighetene er de samme, men ansvaret forskjellig. Hun ser derfor ingen problemer med at mannen for eksempel arver dobbelt så mye som kvinnen. ”Ektemannen forsørger sin kone, faren forsørger sin datter og broren sin søster,” sier hun.

For Umar som for de fleste muslimer i Nord-Nigeria er det derfor ikke sharia som er problemet, men måten det har blitt implementert på. ”Islam handler om prevensjon. Man kan ikke la menn og kvinner komme sammen og samtidig si at det er ulovelig det de gjør sammen,” sier hun. ”Det holder ikke å innføre egne taxier. I Saudi-Arabia har man egne universitet for kvinner.” Hun innser likevel at det er en umulig tanke i Nigeria. ”Det vi trenger er derfor en spirituell revitalisering,” konkluderer hun. ”I profetens tid fantes ikke seksuell trakassering. Menneskene var hele.”

 

Fakta

*Nigeria antas å ha den 6. største islamske befolkningsgruppen i verden, ved siden av Tyrkia og Iran. Islam har vært praktisert i Nord-Nigeria helt siden 900-tallet. Jihadisten Utman dan Fodio etablerte i 1804 det mektige Sokoto-kalifatet, som ble et senter for islamske skriftlærde og som dominerte nord-områdene frem til den britiske koloniseringen tidlig på 1900-tallet.

*Under kolonitiden beholdt britene sharia-domstolene, men begrenset stort sett deres myndighet til familierettslige anliggender.  I motsetning til reislamifiseringen av lovverket i land som Iran, Pakistan, Libya og Sudan, var det demokratisk valgte delstatsforsamlinger som gjeninnførte en bred sharia-lovgivning i Nord-Nigeria rundt årtusenskiftet.

*Kano er Nord-Nigerias mest folkerike stat med 9,4 millioner mennesker (lokale myndigheter hevder at Kano by alene rommer over 12 millioner). Under guvernør Malam Ibrahim Shekarau ønsker delstaten å fremstå som en islamistisk modellstat med fokus på sosial velferd, statlig ansvar og antikorrupsjon. Myndighetene har opprettet en egen sharia-kommisjon for folkeopplysning, en hizba-kommisjon for implementering av islams moralkodeks, og en Zakat-kommisjon for innsamling av solidaritetsskatt til fordel for de fattige. Det anslås at det finnes over 20.000 islamske læresteder i byen.

©Tekst: Kjetil Gyberg og Yngve Leonhardsen ©Foto: Yngve Leonhardsen (publisert i Aftenposten Innsikt januar 2009)