Ikke bare fester Polens nasjonalkonservative regjering grepet på medier og rettsvesen. Med sin «historiepolitikk» vil Lov- og rettferdighetspartiet polere nasjonens selvbilde som heltemodig offer. Det har ført til at de siste årenes åpne debatt rundt Holocaust, nasjonens vanskeligste tema, igjen har blitt uforsonlig.

Den polske nasjonen er splittet. Mellom nasjonalkonservative og verdiliberale, mellom tradisjonalistiske polakker og polske europeere, mellom overbeviste katolikker og overbeviste sekulære, mellom by og land, mellom dem som tror på konspirasjonsteorien rundt flystyrten ved Smolensk i 2010 (der over hundre ledende polske politikere og embetsmenn mistet livet) og dem som avviser den som oppspinn.

De identitetspolitiske frontlinjene har de siste årene, og særlig etter at  Lov- og rettferdighetspartiet tok over regjeringsmakten i november i fjor, utviklet seg til retoriske skyttergraver, angrepene på meningsmotstandere har blitt stadig mer ufine og ordvalget stadig mer radikalt. I flyktningedebatten, i spørsmålet om EU, om abort, om naturvern, om livsstil, i alle verdidebatter er det som om «to moralske stammesamfunn» (for å låne formuleringen til en polsk sosiolog) støter mot hverandre.

Det samme gjelder i høyeste grad debatten rundt nasjonens historiske identitet. En debatt hvor Holocaust, som rammet Polen mer enn noe annet land i Europa, spiller en helt sentral rolle. Det er en debatt mellom dem som tviholder på en lenge etablert, nasjonal fortelling rundt heroisme og offervilje, og dem som vil fylle hullene i dette narrativet, som vil nyansere og avdekke, ikke sementere og dekke over, der hvor ubekvemme historiske saksforhold trenger frem under historiens tåketeppe.

Ekstreme erfaringer

Ja, mange polakker utviste til dels eksepsjonelt heltemot under den nazistiske (og fra 1939-1941; sovjetiske) okkupasjonen, så godt som alle polske familier mistet nære slektninger i krigshandlinger, represalier, tvangsarbeid og internering, mange polakker gjemte og reddet jødiske naboer med akutt fare for eget liv. Omtrent 2 millioner etniske polakker, over tre millioner polske jøder ble drept, Warszawa ble praktisk talt fullstendig ødelagt som straff for oppstandene mot den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og 1944. Polen var et menneskelig og materielt inferno, og etterlot et gigantisk kollektivt traume som setter de fleste andre europeiske okkupasjonserfaringer (ikke minst Norge), forsiktig uttrykt, i perspektiv.

Dette hersker det overhodet ingen tvil om, og det er det heller ingen av de kritiske stemmene i den pågående polske historiedebatten, og knapt noen utenfor Polen, som ønsker å relativere. Det er det som skjedde «i periferien» av Holocaust, mordet på de europeiske jødene, som opptar kritikerne. I denne periferien spilte antisemittisme, opportunisme, kollaborasjon og – i et antall tilfeller – direkte medvirkning fra polakker, en betydelig rolle. I juli markeres to årsdager som belyser dette svært klart.

En av dem er begivenheten som lå til grunn for boken «Neighbors: The Destruction of the Jewish Community in Jedwabne, Poland» i 2001. Der bragte den polsk-amerikanske historikeren og sosiologen Jan Tomasz Gross det store tabu-temaet på banen, polakkers deltakelse i nazistenes jødeutryddelse, og utløste dermed den nyere polske Holocaust-debatten.

Naboer

I boken avdekker han at det i småbyen Jedwabne, i det nordøstlige Polen, ikke var tyske militærenheter eller SS-avdelinger som 10. juli 1941 massakrerte mer enn 600 jøder, men at det var de polske innbyggerne selv. De jaget de jødiske naboene sine ut av hjemmene deres, hundset dem gjennom gatene bort til torget, hvor de ble offentlig ydmyket og mishandlet, før de ble drevet ut av byen og inn i en låve – og brent levende. I samforståelse med de tyske okkupantene ble jødenes hjem plyndret og eiendommene overtatt av Jedwabnes polske innbyggere.

Etter krigen ble det lagt lokk på begivenhetene i den polske småbyen. Bortsett fra enkeltstående forsøk på å utfordre den offisielle versjonen – at det var det tyske militære som hadde stått for massakren – skulle det ta seksti år før sannheten ble allment kjent. Da den så var kommet for dagen, og Polens president Alexander Kwasniewski 10 juli 2001, under innvielsen av et nytt og historisk korrekt minnesmerke på stedet, ba om tilgivelse «på vegne av alle polakker, hvis samvittighet er rystet», svarte Jedwabnes innbyggere med boikott av arrangementet. Jaroslaw Kaczynski, som nylig hadde grunnlagt Lov- og rettferdighetspartiet, så i tematiseringen av Jedwabne en utenlandsk svertekampanje mot Polen.

Mens én virkelighetsforståelse formulerte et krav til polakkene om å anerkjenne den egne krigshistoriens kompleksitet, beveget den andre virkelighetsforståelsen seg fra aggressiv fornektelse, via relativerende «kontekstualisering» til vitenskapelig kritikk av funn og metode hos Gross.

Opportunisme og frykt

De to virkelighetsvariantene fikk ny næring i 2006, da Jan Tomasz Gross lanserte boken «Fear. Anti-semitism in Poland after Auschwitz» og i 2012, da han med boken «Golden Harvest» fullførte trilogien om den polske deltaker- og profitørrollen under Holocaust. I sistnevnte verk tar Gross for seg de polske «gullgraverne», lokale innbyggere og tilreisende som gravde etter gull og andre verdisaker i askeberg og tørrlagte latriner i Treblinka og andre tidligere tilintetgjørelsesleire. Han kaster også lys på opportunismen mange landsmenn viste ved å plyndre jødisk eiendom eller ved å ta seg svært godt betalt for å gjemme eller hjelpe jøder på annen måte.

Førstnevnte bok vier han i hovedsak pogromen i byen Kielce i 1946, der polske innbyggere, halvannet år (!) etter frigjøringen av landet massakrerte et førtitall jøder som hadde overlevd Holocaust. Mellom 600 og 1200 jøder ble drept i Polen rett etter krigen, noe som bidro til at om lag 150 000 polske jøder, som i hovedsak hadde overlevd i Sovjetunionen og vendt tilbake ved krigens slutt, forlot landet igjen med det samme, de fleste med kurs for Palestina. Med andre ord, ikke bare Holocaust utslettet det jødiske miljøet i Polen, også eksodusen i tiden etter. Nye utvandringstopper, i 1957 og 1968, etter statsdrevne antisemittiske kampanjer, minimerte den jødiske tilstedeværelsen i Polen.

Diskusjonen om nasjonens historiske selvbilde som Jan Tomasz Gross bidro til med trilogien sin var en helt ny erfaring i den polske offentligheten: «Gross-debatten var en av det polske demokratiets store fortjenester», sier Darius Stola på kontoret sitt med utsikt mot parken foran det nye jødiske museet i Warszawa. «Vi fant etterhvert et språk å snakke om dette svært vanskelig temaet på», legger museumsdirektøren til om nasjonens søken etter en historisk identitet, ikke pervertert og påtvunget av kommunistene, men definert gjennom en opprivende debatt. Den førte også til politisk støtte for idéen om et jødisk museum i hovedstaden, og var den viktigste forutsetningen for at prosjektet ble gjennomført. Museet, som åpnet i april i fjor, viser alle aspekter ved den tusen år lange sameksistensen mellom jøder, polakker og andre nasjonaliteter i det historiske Polen.

«Skammens pedagogikk»

Debattkulturen som blant annet bøkene til Gross bidro til å skape er nå truet. I april ble den polsk-amerikanske historikeren kalt inn avhør, etter at han han var blitt anklaget for å ha «skjendet» den polske nasjon i forbindelse med en artikkel han hadde skrevet for en tysk avis. Der hadde han hevdet at polakkene under okkupasjonen hadde drept flere jøder enn tyskere. I fem timer måtte han forklare at påstanden ikke var et angrep på nasjonen, men et historisk saksforhold som fortjener dagens lys, selv om det er vondt for mange å høre dette. Nasjonalkonservative og høyreradikale parlamentarikere har krevet at president Duda skal ta fra Gross en medalje han fikk 20 år tilbake i tid siden for sitt arbeid med et annet tema.

At presidenten overhodet «vurderer» å ta fra ham medaljen er et meget farlig signal overfor yngre historikere, mener Stola: «Det som egentlig sies her, er at hvis du berører vanskelige temaer, ja da får du trøbbel», sier museumssjefen. «Det dreper debatten.»

Stola får støtte fra Jacek Leociak ved det polske Senter for Holocaust-studier: «Vi som etterlyser et oppgjør med denne historien anklages for å stå for en skammens pedagogikk», sier eksperten på memoarlitteratur som blant annet har studert tusenvis av polske og jødiske øyenvitneskildringer og andre vitnesbyrd fra tiden rett etter krigen. «Holocaust er en ekstremt formativ erfaring for polakkene», sier professoren om det mørkeste kapittelet i polsk historie. «Derfor er det også helt avgjørende å anerkjenne den flytende grenseoppgangen mellom det å være offer og det å være gjerningsmann».

Instrumentalisering

Leociak mener at et nylig etablert museum sørøst i Polen, reist til ære for en familie som gjemte jødiske naboer, og måtte betale med livet for det, er et godt eksempel på hvordan regjeringen vil fremstille den polske okkupasjonshistorien: «Man vil i grunnen bare vise én side av mynten», hevder Leociak om historien til familien som i likhet med mer enn 6000 polakker også er hedret blant De rettskafne blant nasjonene i Yad Vashem, Israels sentrale minnesmerke over Holocaust, hvor polakker utgjør den største gruppen. At familien ble angitt av polske naboer, og arrestert av polsk og tysk politi i fellesskap, er derimot underkommunisert, men en vel så viktig del av historien, mener han: «Samtlige av polakkene som gjemte jøder var redde, ikke først og fremst for tyskerne, men for sine polske naboer», sier han.

Også Irena Steinfeldt, forskningsleder ved Yad Vashem, er kritisk til den tiltagende instrumentaliseringen av Holocaust i Polen: «Antallet polske ‘rettskafne’ sier ingenting om karakteren til et folk», uttaler hun til avisen Haaretz, «kun noe om karakteren til individene». Israelske ungdommer er ment å være blant de viktigste utenlandske målgruppene for museet.

Jacek Leociak mener også at regjeringens forslag til lokalisering av et nasjonalt monument over Polens rettskafne viser hvordan regjeringen vil instrumentalisere det godt besøkte jødiske museet i Warszawa i sin «historiepolitikk». «Det er om å gjøre å ikke la seg overskygge av jødisk heroisme» sier mannen som har utformet museets Holocaust-avdeling. Han ser et klart politisk ønske om å «veie opp» både for innholdet i det internasjonalt prisbelønte museet og for monumentet over oppstanden i Warszawa-ghettoen, som ble innviet allerede i 1948 og står rett ved siden av det.

«Dette stedet kjente ingen hjelp utenfra», sier Leociak om ghettoen under oppstanden. «Dette stedet går til kjernen av den jødiske erfaringen av Holocaust: å være forlatt, helt og holdent. Og her, av alle steder, skal vi altså feire polakkenes heltemot?»

Ideologisk okkupasjon

Også i Gdansk er det strid rundt et museum – som ennå ikke er åpnet: Det 13 etasjers store museet viet 2. verdenskrig i et europeisk perspektiv, som etter planen skal åpne i desember, har allerede blitt forsøkt «kapret» av Lov og Rettferdighetspartiet.  Det hevder Norman Davies, lederen for den internasjonale rådgivingsgruppen av historikere som har stått sentralt i utformingen av prosjektet: «Regjeringen vil ha seg frabedt at en gruppe utenlandske historikere skal bestemme hva som skal skje i ‘deres’ museum», sier han til The Obsever.

Kort tid etter maktovertagelsen i fjor høst, lanserte regjeringen planene om et konkurrerende museum i Gdansk, og i april gikk kulturministeren ut og luftet en fremtidig sammenslåing av de to institusjonene, med én felles direktør.

«Det Polen nå opplever er en ny form for okkupasjon», mener Jacek Leociak: «Regjeringen er en erobrer, drevet av ideologi», sier han om Lov og Rettferdighetspartiets forsøk på å bygge om Polen i sitt eget bilde. Et bilde hvor historisk heltemot og nasjonens offerrolle er tydelig aksentuert, men hvor dårlig samvittighet synes bannlyst. Leociak siterer en polsk litteraturprofessor som allerede i 1945 sammenfattet den polske erfaringen av mordet på jødene: «Mens tyskerne må bære all skammen, ligger hele gevinsten hos oss». Det er det polske tabuet i periferien av Holocaust. Elefanten i rommet, som det igjen blir stadig vanskeligere å snakke om.

 

Tekst og foto: Yngve Leonhardsen

Publisert i Aftenposten Innsikt 07/16