Det er formiddag i Ouidah og snart har Magloire Bossou tømt tankvogna. Nå har han bensin til tre vinballonger igjen, og neste kunde holder til  i Comé. Det er10 km lenger vest, langs veien til Togo. I Comé kommer Magloire til å ta en pause, spise og hvile et par timer før han utpå ettermiddagen gjør vendereis mot Nigeria. På den andre siden av grensen, i ly av nattemørket, venter en ny forsyning illegal bensin.

I likhet med hundrevis av kolleger reiser Magloire daglig fram og tilbake mellom Benin og Nigeria. De uoffisielle tankbilene er spesialombygde vespascootere som tar nesten 400 liter bensin. Det kryr av små utsalgssteder langs veiene, spartanske bord med vinballonger og flasker, der bensinprisen er nær halvparten av den offisielle. Vanlige bensinstasjoner finnes det knapt lenger i Benin. Det er kpayo, smuglervare, som gjelder. Virksomheten er ulovlig, men politikere, politi og resten av samfunnet lukker øynene, for alle vil ha billigere bensin.

Rullende bomber

Magloire og de andre smuglerne har en farlig jobb. Doningene de kjører kalles på folkemunne ganske enkelt ”bombmobile”. “Jeg har vært ute for to ulykker”, sier vår mann, og viser en fordypning i hodet og en vansiret arm. “Men jeg var heldig, vespaen tok ikke fyr.” Det har hendt at han nattestid er blitt overfalt av banditter ute etter passerpengene ment for tollerne og grensepolitiet. Det er ikke stort han kan stille opp med, for som de fleste av sine arbeidskamerater er Magloire rammet av polio. Bombmobile-eierne, les patrons, hyrer helst poliorammede. Grensevaktene synes synd på dem og lar dem passere for en billigere penge. Det blir mer igjen til bakmennene slik. Magloires fortjeneste er på rundt 25 kr for en tur, for et døgn, mens sjefen sitter igjen med godt over det dobbelte og politi og tollere tar omlag fire ganger bombmobilesjåførens fortjeneste. Men Magloire, som har familie å forsørge, er sjeleglad for å ha blitt hyret: “Gud så til at jeg fikk denne jobben. Hva skulle jeg gjort ellers, som handicappet?”

«Det er ingen politikere som representerer folket!» sier Roumald Hazoumé bak rattet på vei til atelieret i Porto Novo. Stemmen er oppglødd. «Det er vi, kunstnerne, som taler på deres vegne!» Selv er han den største internasjonale stjernen i Benins kunstermiljø. I 2007 vant han den høythengende Documenta-prisen, og British Museum har kjøpt hans berømte hovedverk La Bouche du Roi. Sistnevnte er en variasjon over det velkjente tverrsnittet av fangedekket på et britisk slaveskip, og som det aller meste av Hazoumés kunst er det laget av bensinkanner. I kunsten handler det for Hazoumé om gårsdagens og nåtidens slaveri.

På veien til Porto Novo senker Hazoumé av og til farten og kjører til siden. Kjente blant sukkerrørselgerne langs veikanten får noen anerkjennende ord med på veien, og en håndbevegelse fra kunstneren som synes å bety noe sånt som stå på! Hazoumé er deres mann. Vi ruller så inn i Porto Novos rustikke gamleby med fasader i portugisisk kolonistil. I byen som er Benins formelle hovedstad har Hazoumé sitt ateljer.

Det første han viser oss er det private maskerommet – det aller helligste i ateljeret. Bensinkannemaskene er blitt Hazoumés fremste kjennemerke, og vi får forklart bakgrunnen for flere av dem. Masken Citoyenne, for eksempel, er utstyrt med en frisyre som taler sitt eget språk: ”Hos oss betyr denne frisyren at hun har født barn og er familiens førstedame. Hun kan ikke lenger kurtiseres,” forklarer Hazoumé. ”Det er med andre ord folket jeg portretterer. Oljen er der som en underliggende metafor.”

Kunstnerens gjennomgående tema er hverdagen til de tusenvis av mennesker som lever av den organiserte bensinsmuglingen fra Nigeria. Arbeidene hans blir i Vesten ofte tolket som en fordømmelse av virksomheten, men Hazoumé er kontant i sitt tilsvar: ”Det er stikk motsatt! Disse menneskene er ikke smuglere og banditter, de er helter! Uten dem ville prisene på samtlige varer skutt i været! Folk ville ganske enkelt ikke fått endene til å møtes!” Hazoumés arbeider viser styrken til disse menneskene på slavekontrakt, høyrisikotakere som i praksis forsyner hele landet med bensin: “Hvis Nigeria stenger igjen  er det slutt,” viser kunstneren med en umiskjennelig håndbevegelse.

Hver mann sin kanne

Inne i selve atelieret, under et bølgeblikktak, står et bestillingsverk som snart skal pakkes og sendes til Milano. Langs hele bakveggen står stabler med svarte bensinkanner. «Det er ikke kanner!» sier Hazoumé strengt. «Det er mitt folk!» Plastkannenenes ufrivillige menneskelige trekk ligger i dagen: Håndtaket er en benet nese, forsenkningene rundt er innsunkne øyne, og helletuten en åpen munn. En vegg av ansikter stirrer mot oss. ”Legg merke til signaturen,” sier Hazoumé og peker på en kanne med navnet St. Pierre skrevet med stødig hånd. ”Han her har gått på skole en stund.” Slik fortsetter han. Hver kanne har individuelle trekk, preget av tidligere eiere. Det er et bredt utvalg av Benins befolkning som er stablet opp i kunstnerens bakgård.

Hazoumes kunst har blitt stilt ut i en rekke land i Vesten, og han har med sitt særegne uttrykk blitt litt av en hit mange steder. Dermed ikke sagt at valget av materiale vil bli forstått fullt ut: “Man ser en plastkanne, ja vel,” sier Hazoumé, “men man ser ikke hvordan den har blitt brukt, slitt, lappet sammen med skruer av barnehender.” Hazoumé holder sin egen hånd over kannetuten og viser hvordan bare et barn kan få hånden gjennom der. “Hvordan kan man forstå, når man kommer fra et sted hvor man kaster kanna og ingen plukker den opp igjen?”

Det er fremfor alt fraværet av en økonomisk fordelingspolitikk i Afrika som opptar Hazoumés politiske engasjement: “Jeg vil få folk til å reflektere”, sier han. “Se på land som Gabon og Kongo-Brazzaville, man har utvinnet olje i tretti til førti år, men det er ikke veier der, det er ingen ting, det er skammelig.” De tomme bensinkannene forteller også om dette. Hazoumé ser til Norge som et forbilde internasjonalt: “Det landet har forstått å forvalte oljerikdommen godt, men se på Afrika!”

Stengte dører

Hazoume er imponert over sine landsmenns og andre afrikaneres store oppfinnsomhet: “ Det er ikke det at folk ikke har ideer, det er ingen som hjelper dem frem,” sier han. Oppfinnsomheten til nødstilte mennesker har inspirert ham og på mange måter gitt ham et takknemlig kunstnerisk materiale. I verkene hans er hele tiden levd liv og personlige skjebner innvevd. På forrige Documenta stilte han ut en båt som imiterer fakostene som frakter ulovlige emigranter til Spania. En menneskesmuglingsfarkost skrudd sammen av beniske bensinsmugleres personlige kanner. I Hazoumés kunst ligger også en fordømmelse av Europas stengte dør.

Hazoumés invitasjoner til alle slags gallerier i Vesten gjør det enkelt for ham selv å få visum. “Min interesse er å forsvare mitt folk, det er grunnen til at jeg blir her og at jeg ikke slår meg ned i New York eller Paris som andre kunstnere,” sier Hazoumé, som bor i Cotonou, rett ved flyplassen: “Paris er uansett seks timer unna.”

I halvmørket på vei tilbake til Cotonou, møter vi jevnt og trutt de karakteristiske trehjulingene som etterhvert har blitt et symbol på Benin. Hazoumé har brukt bomb-mobiler i flere av sine arbeider, men estetisk er han vel så opptatt av fraktmetodene til en annen type bensinsmuglere, de som pakker ned seg og mopeden sin med 8 til 10 spesialutvidede bensinkanner som kan ta opp til 80 liter hver. Kannene har først blitt utvidet ved varmebehandling, over åpen flamme, med det resultat at veggene blir svært tynne. Hazoumé har døpt tohjulingene ”beninsk rulett”. Han senker farten og peker ut et mørkt felt på asfalten som så vidt er synlig i skumringen. ”Her har en av dem gått i lufta.”

Imens er Magloire Bossou et sted på den andre siden av grensen til Nigeria og skal snart fylle sin bombe-mobile med en ny forsyning kpayo. Og først når han neste dag igjen er fremme i Comé er det tid for litt mat og litt søvn. Så er det vendereis til Nigeria.

©Tekst: Yngve Leonhardsen og Kjetil Gyberg ©Foto: Yngve Leonhardsen (kortere versjon publisert i A-Magasinet 30. januar 2009)