Et halvt århundre etter uavhengighet fra kolonimakten og tjue år etter at demokrati-bølgen skyllet over det fransktalende Afrika sør for Sahara, ser opposisjonen og sivilsammfunnet stadig langt etter både demokratiske institusjoner og et genuint nasjonalt selvstyre. En tilstandsrapport fra Sentral-Afrika.

I motsetning til frigjøringskrigene i Algerie og Indokina, var overgangen fra lydrike til selvstendig stat en heller udramatisk affære for de franske koloniene sør for Sahara: Med unntak av Kamerun, der det tidvis raste omfattende frigjøringskamper, tok det hele form av en ganske så ordnet skilsmisse. Siden andre verdenskrig hadde franskmennene gått inn for full integrering av koloniene i et siste forsøk på å redde sitt vaklende imperium: Fra å være rene utbyttingskolonier mer eller mindre basert på tvangsarbeid, ble alle landene, med unntak av Togo og Kamerun som var fransk-kontrollerte FN-protektorat, fullt og helt innlemmet i den fjerde franske republikk. Innbyggerne fikk annledning til å stemme inn sine egne representanter i den franske nasjonalforsamlingen, og disse kjempet gradvis frem noe nær fulle franske borgerrettigheter for Frankrikes mange nye landsmenn i Afrika.

Denne politikken skapte en afrikansk elite som nærmest motvillig skulle overvære den endelige separasjonen mellom Frankrike og dets afrikanske satelitter. Selv De Gaulles forsøk på å skape en mer jevnbyrdig føderasjon mellom moderlandet og dets oversjøiske territorier, kunne ikke demme opp for den afrikanske nasjonalismen i kjølvannet av Ghanas selvstendighet i 1957. Skilsmissen skulle likevel på ingen måte vise seg å være slutten på forholdet: De Gaulle inngikk umiddelbart en rekke bilaterale handels- og forsvarsavtaler med de nye landene, og selv 50 år etter har mange av dem fremdeles gyldighet.

Etter selvstendighet utviklet de fleste landene en form for ettparti-system, og før 1990 var det kun Senegal som kunne skilte med noe som lignet et demokrati. Men så kom revolusjonen: Med Benin som modell avholdt et flertall av landene nasjonale konferanser som endte med innføringen av flerpartisystem, og i enkelte land maktskifte. Men tjue år etter er fasiten skuffende: Ved siden av Senegal er det bare Benin og Mali som kan sies å ha et noenlunde institusjonalisert demokrati, etter å ha gjennomført en rekke frie og relativt velorganiserte valg. Så hva har gått galt i det frankofone Afrika?

Demokratiets ferdskriver

«Om regimet er nytt eller gammelt: Heldig er den som kan fylle magen,» sier skriften på veggen. Det er ikke snakk om en flyktig sannhet skriblet på en naken bymur, men et sirlig opphengt sitat som pryder det slitne kontoret til en byråkrat i Tsjads hovedstad N’Djamena. I det post-koloniale Afrika er det ikke bare embedsmenn som sverger til «mavens politikk», men også store deler av velgerskaren og politiker-klassen. «Partiet ved makten har ingen fotfolk, bare klienter,» konkluderer Yorongar Ngarléjy, tidligere president-kandidat og nå en frittalende opposisjonell. «Også ordet opposisjon er tømt for mening. Det er jo folk i regjeringen som kaller seg oposisjonelle.» Han viser til en velkjent strategi: Den allmektige presidenten knebler gjerne sine politiske motstandere med en stilling, og de fleste lar seg rive med i stoldansen rundt maktens monolitt.

«Alle institusjoner som skal til finnes her, men i praksis fungerer de ikke,» supplerer Nadjikimo Benoudjita, redaktør for den regimekritiske avisen Notre Temps. Skinn-demokratiet har nettopp fått en ny tilvekst: En «uavhengig» valgkommisjon. «Lederen er en tidligere fagforeningsmann som oppløste en generalstreik i 2005,» sier Benoudjita. «Vi har all grunn til å tro at han er i lomma på presidenten.»

I de fleste fransk-talende afrikanske land som befinner seg mindre enn to år fra neste valg, vil man høre tilsvarende beskyldninger. Skal man tro den lokale pressen, er valgkommisjonen det afrikanske demokratiets ferdskriver, og årsaken til havariet kan leses av lenge før valgdagen: Institusjonen kontrolleres av det sittende regimet som benytter et helt arsenal av virkemidler for å sikre valgseieren.

«Ved alle valg har det blitt jukset,» sier opposisjonslederen Saleh Kebzabo om erfaringene siden innføringen av flerpartisystem på begynnelsen av 1990-tallet. «Etter å ha sett omfanget av jukset, boykottet vi valget i 2006.» Siden har det internasjonale samfunnet med EU i spissen forsøkt å megle frem et sett med nye spilleregler for høstens valg. Selv om opposisjonen er svakt representert i store deler av landet, og det meste av administrasjonen fra guvernører til tradisjonelle landsbyledere er medlemmer av regjeringspartiet, er Kebzabo lettere optimistisk etter den nye avtalen. «Jeg tror vi kan gjøre fremskritt,» sier han på vegne av en koalisjon av opposisjonspartier. «Men vi kan ikke vinne makten.»

Ett-parti-demokratiet

Maktskifte er da også en uhyre sjelden forekomst på disse kanter: I Tsjad har Idriss Déby nå sittet siden 1990; i nabolandet Kamerun har Paul Biya holdt det gående siden 1982; i Gabon har Ali Bongo nettopp overtatt makten etter faren, som innehar den afrikanske rekorden med 42 år som sittende president; og i Republikken Kongo har Denis Sassou Nguesso nylig lagt til rette for syv nye år, etter allerede å ha innehatt presidentembedet i over et kvart århundre.

Etter at Elfenbenkysten eksploderte på 1990-tallet og både Togo og Gabon har sluppet noe luft ut av det stagnante systemet i form av en dynastisk overgang fra far til sønn, er det Kamerun som for tiden er trykkokeren i det frankofone Afrika. Som i de tre nevnte landene, har også Kamerun basert sitt politiske system på de pragmatiske evnene til en sterk leder som vet å holde seg ved makten gjennom en strategisk fordeling av økonomiske og politiske goder. Kameruns ekstremt komplekse etniske og regionale sammensetning, bestående av 275 forskjellige folkegrupper og delt i et fransk-talende øst og et engelsk-talende vest, ble mesterlig sjonglert av landets første president Ahmadou Ahidjo. Hans etterfølger, Paul Biya, har aldri helt funnet den samme balansen, og har i større grad måttet basere seg på politisk vold for å holde de mange interessegruppene under kontroll.

Ved siden av militæret og den paramilitære enheten BIR, er det presidentens parti, Rassemblement Démocratique du Peuple Camerounais (RDPC), som utgjør bærebjelken i systemet. Partiet har kontorer i selv den minste landsby og utgjør en formidabel valgkamp-maskin. Men halv-annet år fra neste valg, er Biyas parti i ferd med å råtne fra toppen og ned. «Folk går aldri av med pensjon,» klager Charles Ateba Eyene, en ung og prominent reformator i partiet. «80 prosent av våre ledere er over 60 år.»

Partiets siste generalforsamling fant sted i 1996, og råten har i mellomtiden fått spredt seg i hele parti-systemet. «Folk blir ikke forfremmet på grunnlag av sine meritter, men på grunn av sine foreldre, eller sitt medlemskap i en frimurerorden,» sier Eyene. «Man slipper ikke til de komptente, de som utmerker seg. Vekstkurven har stått stille de siste 20 årene fordi man ikke frigjør disse energiene.» Han er svært kritisk til sitt eget parti, og mener det kun regjerer på grunnlag av frykt og korrupsjon. «Partiet har blitt en form for mafia,» sier han. «En politiker er jo en selger av idéer, men våre politikere tror ikke på annet enn stillinger og penger.»

Så hvofor går han ikke over til opposisjonen? «Det er 231 politiske partier i Kamerun i dag,» sier Eyene oppgitt. «Myndighetene leker med disse partiene, man etablerer dem til og med tidvis. Så det finnes ingen andre steder å gå.» Takket være korrupsjonen og oppkjøpet av motmakten, er det bare Paul Biya som nok en gang kan redde Kamerun fra kaos. «Det er han som har skapt alle monstrene, alle mennene med penger,» sier Eyene. «Så det er bare han som kan organisere maktovertagelsen, slik som i Gabon.»

Spøkelset fra Elfenbenskysten

Statskanalen i Kamerun viser gjerne reportasjer fra andre krigsrammede afrikanske land når det nærmer seg valg. Beskjeden til velgerne er klar: Kun Paul Biya står mellom dem og barbariet. Denne gangen kan det være sannere enn regimet setter pris på, for likhetene med Elfenbenkysten på 1990-tallet er slående: Et rikt land med store franske interesser, en aldrende president som ennå ikke har utnevnt noen arveprins, og en politisk modell som er svært lik den som kollapset med Félix Houphouët-Boignys død i 1993. «Vi befinner oss i en situasjon der landet kan bli dratt inn i en alvorlig konstitusjonell krise,» bekrefter den politiske filosofen Sindjoun Pokam. «I følge grunnloven er det lederen av senatet som skal overta ved presidentens død, men det finnes ikke noe senat ennå!» Han frykter at maktkampen som pågår i kulissene kan føre til en væpnet konflikt mellom forskjellige fraksjoner i hæren.

Pokam var en ledende skikkelse da sivilsamfunnet krevde en nasjonal konferanse og maktskifte tidlig på 1990-tallet, og han var en av dem som stod bak Døde byer-aksjonene som paralyserte store deler av landet i flere måneder. Men regimet lyktes med å slå ned opprøret, jukse til seg en knepen seier i landets første presidentvalg, og legge lokk på opposisjonens ambisjoner. «Hele motstandsbevegelsen rant ut i den nye grunnloven av 1996,» forklarer Pokam. «Den inneholder en klausul om at presidenten bare kan gjenvelges en gang. Det beroliget opposisjonen, som så for seg å kunne ta makten i ro og mak i 2011.»

Oransje revolusjon?

Men Paul Biya har endret grunnloven og alle regner med at han på nytt vil stille som kandidat, nå i en alder av 78 år. For Dr. Hilaire Kamga, en av de fremste lederne for det kamerunesiske sivilsamfunnet, har den politiske opposisjonen uansett utspilt sin rolle: «De har vist sin impotens og sin manglende evne til å komme opp med et nytt alternativ,» sier han. «Problemet nå er at folk ikke lenger ser forskjellen mellom RDPC og dem som vil ta deres plass.» Han mener John Fru Ndi, landets fremste opposisjonspolitiker, er leder av en udemokratisk organisasjon fullstendig uten folkelig oppslutning.

Dr. Kamga ønsker derfor at sivilsamfunnet skal komme opp med sin egen kandidat til presidentvalget. Hans sammenslutning av organisasjoner vil avholde primærvalg i samtlige regioner, og samtidig verve en grasrotbevegelse bestående av 50.000 aktivister som skal overvåke valglokalene. «Vi kaller det L’Offre Orange,» sier han, «for i Ukraina så vi at når et helt folk mobiliseres kan intet diktatur stå imot.» Situasjonen er i hans øyne gunstig: De fleste i maktapparatet er gamle og har ikke lenger en karriære å forsvare. «Vi må benytte oss av denne overgangsperioden,» sier Kamga. «Hvis ikke vil en ny syklus starte, slik som i Gabon.»

Frankrike vil i så måte spille en helt avgjørende rolle. «Makten til denne presidenten og dette systemet er basert på støtten fra Frankrike og det mafiøse nettverket av franske forretningsforbindelser,» sier Kamga. «Det er det som gjør regimet i stand til å undertrykke folket.» Han har likevel tro på at Nicolas Sarkozy kan være den rette mannen å ha i Elyseé-palasset når sivilsamfunnet neste år vil kreve en politisk forandring. «Jeg liker ham ikke noe særlig personlig, men han er en real-politiker,» sier Kamga. Håpet er at Sarkozy vil trekke sin politiske og økonomiske støtte til Biya-regimet når han ser styrken i den folkelige oppstanden.

Francafrique

Men allerede under demokratiseringsbølgen tidlig på 1990-tallet forkynte Francois Mitterand et brudd med tidligere fransk politikk i Afrika: Fra nå skulle kun demokratiske regimer understøttes. I praksis betød det at en diktor som Tjsads Hisséne Habré, ansvarlig for drapet på over 40.000 mennesker, ble erstattet av en ny og mindre morderisk fransk protégé: Idriss Déby. I land med viktige franske økonomiske interesser som Elfenbenkysten, Kamerun og Gabon, var det ingen tegn til kutt i støtten: I 1992, midt under de store pro-demokratiske demonstrasjonene mot Paul Biya, mottok regimet nesten tre ganger så stor bistand som i 1990. Våpensalget til den kamerunesiske hæren gikk også dramatisk opp.

Selv om Nicolas Sarkozy nå på nytt har lovet å rydde opp i det samrøret av politikk og økonomiske interesser som gjerne kalles Francafrique, er det forløpig få tegn på at han vil løsne grepet i Sentral-Afrika. Særlig det lille, oljerike Gabon kan se langt etter et politisk skifte. «Frankrike var først ute med å gratulere Ali Bongo med valgseieren, selv om det helt åpenbart ikke gjenspeilet virkeligheten,» sier Marc Ona Essangui, en internasjonalt anerkjent regimekritiker med base i Libreville. Som i Kamerun har Frankrikes politiske prioriteringer en enkel forklaring: «Noe sånt som 80 prosent av Gabons økonomi er i franske hender,» sier Essangui. Selskaper som Total, Bolloré, Rougier og Areva kontrollerer store deler av henholdsvis oljeutvinningen, havnedriften, skogsavvirkningen og uranutvinningen.

Etter Ali Bongos valgseier i fjor, ble det franske konsulatet og enkelte av Totals installasjoner i oljenbyen Port Gentil angrepet av demonstranter. «De anti-franske følelsene tiltar,» sier Essangui. «Folk føler avsky for et apparat som understøtter de rådene forhold.» For mens den lokale eliten og franske bedrifter tar ut store verdier, lever flertallet av landets 1,5 millioner innbyggere i en stadig tiltagende fattigdom. I Frankrikes nye Afrika-strategi, er det lite som tyder på en forandring: Libreville er tenkt som militær hovedbase for forsvaret av franske interesser i hele Sentral-Afrika. Om femtiårsmarkeringen for uavhengighet, er Marc Ona Essangui derfor klar i sin dom: “Ærlig talt, hva er det for en uavhengighet vi skal feire?» spør han. «For den jevne gaboneser er det snarere snakk om en sørgetid.”

©Tekst: Kjetil Gyberg og Yngve Leonhardsen ©Foto:Yngve Leonhardsen (publisert i Aftenposten Innsikt juli/august 2010)