Med planer om storstilte protest-marsjer og koordinerte streikeaksjoner, forsøker nå fagbevegelsen i Storbritannia å ta opp kampen mot den liberal-konservative regjeringens rekordkutt i offentlig sektor. Men kan fagbevegelsen vinne tilbake noe av sin tidligere posisjon, eller markerer det hele begynnelsen på en ny nedgangstid?

Det må kunne kalles et sosial-politisk «Big Bang». Fra å ha hatt 13,2 millioner fagorganiserte i 1979 og nærmere 80 prosent av arbeidstakerne dekket av kollektive avtaler, til å ha 7,7 millioner medlemmer i dag og bare litt over 30 prosent avtaledekning: Det er de harde fakta som summerer opp den britiske fagbevegelsens nyere historie.

Da Margaret Thatcher og de konservative kom til makten i 1979, hadde fagforeningene en helt dominerende posisjon i britisk arbeidsliv. Landsomfattende streiker, eller det den høyrevridde pressen gjerne kalte «den britiske farsott», hadde på 60- og 70-tallet jevnlig tvunget både Labour- og Tory-regjeringer i kne. Den konservative statsministeren Edward Heath hadde i 1974 sett seg nødt til å gå til valg på spørsmålet «Hvem styrer Storbritannia: Den valgte regjeringen eller gruvearbeidernes fagforeninger?». Hans nederlag syntes å være siste ord i saken.

Men da Thatcher kom til makten, utpekte hun raskt fagbevegelsen til fiende nummer én. I løpet av de neste 17 årene med konservativt styre skulle situasjonen komme til å forandre seg dramatisk. – I 1979 hadde vi et lovverk som var ganske likt resten av Europa,  sier Keith Ewing, professor i arbeidsrett ved King’s College i London. – Men i 1982 begrenset regjeringen fagbevegelsenes immunitet og gjorde det mulig for arbeidsgivere å holde fagforeningene rettslig ansvarlig for påført økonomisk skade, sier han.

Og konsekvensene lot ikke vente på seg: Den legendariske kullgruvestreiken i 1984-5 endte med at Den nasjonale foreningen for gruvearbeidere til slutt druknet i søksmål og ble slått konkurs.

Svak streikerett

Den konservative regjeringen innførte også krav om at den bedriftsinterne avstemningen i forkant av en streikeaksjon må følge en lang rekke kompliserende forskrifter, hvilket i praksis har gjort det både vanskelig og dyrt å streike. Selv et minimalt brudd på prosedyren kan føre til at streiken blir erklært ulovlig i rettssytemet, noe som har blitt stadig mer vanlig de siste årene. Mens det på 80-tallet i Storbritannia kunne finne sted et par tusen streikeaskjoner årlig, er tallet i dag nede i rundt to hundre.

– Det er svært vanskelig for en fagforening å organisere en lovlig streik i dette landet, bekrefter Ewing som viser til at både Europarådet og Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) stadig beskylder Storbritannia for å bryte reglene for organisasjons- og streikefrihet. En lang rekke klager er dessuten for tiden oppe til høring ved Europa-domstolen for menneskerettigheter. – Det vi trenger er en klar styrking av retten til organisering, retten til å forhandle kollektivt og retten til å streike, konkluderer Ewing.

Union Busters

– Det Thatcher oppnådde var å fjerne fagbevegelsen fra folks bevissthet, sier John Kelly, professor i industrielle sammarbeidsforhold ved Birkbeck College. – Selv konservative ledere som Nicolas Sarkozy og Silvio Berlusconi vil se det som en naturgitt del av politikken å snakke med fagforeningslederne, men slik er det ikke her.

Heller ikke arbeidsgiverne i Storbritannia ser i dag på fagforeningene som en nødvendig samtalepartner i det som er svært desentraliserte lønnsforhandlinger. – Hver bedrift, ofte hvert arbeidssted, har sine egne forhandlinger, sier Kelly. – Sentraliserte forhandlinger der man på et nasjonalt nivå bestemmer de kollektive betingelsene innen hver sektor av industrien, er fullstendig fremmed her.

Konsekvensen er at under halve arbeidsstyrken i Storbritannia i dag jobber på en arbeidsplass der en fagforening er aktiv. Selv om det under New Labour på slutten av 90-tallet ble innført en ny lov som skulle garantere fagforeninger retten til å representere de ansatte i bedrifter med mange fagorganiserte, har dette bare i beskjeden grad forandret situasjonen. Lovverket har paradoksalt nok gjort det enkelt for arbeidsgiverne å motarbeide dem. – Hvert ledd i prosessen kan prøves i retten, primært for å frustrere fagbevelgelsen og for å få de ansatte til å miste motet, sier sosiologen Sian Moore som har studert konsekvensene av New Labours initiativ. Stadig flere bedrifter bringer inn såkalte «arbeidskonsulenter», eller det man i USA gjerne kaller Union Busters, for å «bearbeide» de ansatte. – I mange tilfeller kan fagbevegelsen ha et flertall blant de ansatte i begynnelsen av prosessen, men likevel ende opp med å tape avstemningen til slutt, sier Moore.

Ny rolle

Under New Labour var spørsmålet hvilken rolle man kunne skape for fagforeningene i det moderne, fleksible arbeidsmarkedet: Hvis de ikke først og fremst er der for å sikre kollektive avtaler, hva kan de da gjøre? Svaret var å gi fagbevegelsen i oppgave å sikre kjønnslikhet og opplæring på arbeidsplassen. I følge kritikerne handlet den nye rollen primært om å øke produktiviteten blant de ansatte, og fagforeningene fikk fra mange hold sterk kritikk for å akseptere den nye oppgaven.

Men til tross for forsøket på å definere fagbevegelsen bort fra sin tradisjonelle rolle, er den nye generasjonen med fagforeningsrepresentanter slett ikke så forskjellig fra den mer radikale generasjonen for tredve år siden. –Språket har forandret seg, men det er mange likheter, hevder Sian Moore som også har skrevet bok om de nye aktivistene. – De nøler med å definere arbeiderklassen politisk eller ideologisk, men vil fremdeles at fagbevegelsen skal være en politisk og sosial kraft som kan omforme samfunnet, sier hun. Mange av dem ønsker i utgangspunktet ikke å bli involvert i kollektive aksjoner, men blir mer radikalisert når de først kommer i kontakt med verdiene og ideene til fagbevegelsen.

På en knivsegg

Moore påpeker likevel at de politiske identitetene fra 70- og 80-talllet basert på kjønn og klasse, i dagens Storbritannia er forbundet med nederlag og derfor er vanskelig å forholde seg til for den nye generasjonen. Utfordringen for fagbevegelsen er derfor den samme her som så mange andre steder i det kriserammede Europa: Å smi om forsvaret av velferdsstaten til en ny og slagkraftig politisk identitet. Lykkes de med det, kan de planlagte demonstrasjonene og koordinerte streikeaksjonene understøttet av mer radikale, studentdrevne protestbevegelser, komme til å sette regjeringen under betydelig press i månedene fremover.

Men observatørene er enige om at fagbevegelsen for øyeblikket balanserer på en knivsegg: Enten vinner de noen sårt trengte seire i kampen mot regjeringen, eller så vil medlemstallene på nytt begynne å synke som en konsekvens av økt arbeidsledighet. Man regner med at så mange som 1,3 millioner mennesker vil miste jobben i forbindelse med budsjett-kuttene de neste årene, og godt over halvparten av disse vil forsvinne fra offentlig sektor som utgjør fagforeningenes siste bastion. – Vi har hatt så mange erfaringer med nederlag at vi nesten er forberedt på det nå også, sier Moore som selv er aktiv i bevegelsen. Men hun ser samtidig mulighetene, og påpeker at fagforeningene de siste par månedene har vært langt mer synlige enn på mange år. – De er de eneste som kan forsvare arbeiderne nå og være et talerør for dem, sier hun. – Og hvis kuttene blir så omfattende som man legger opp til, vil ikke folk ha annet valg enn å gå til kamp.

©Tekst: Kjetil Gyberg (publisert i LO-aktuelt 6. april 2011)