Drapet på Thomas Sankara for 25 år siden gjorde slutt på et av de mest omdiskuterte politisk-økonomiske eksperimenter i nyere afrikansk historie. Men hva er egentlig arven etter «Afrikas Che Guevara»?

Revolusjonen i Øvre Volta i 1983 var på mange måter en obskur affære: «Det er en revolusjon som finner sted i et lite land i en tid hvor den revolusjonære bevegelsen på internasjonalt nivå forvitrer fra dag til dag, uten synlig håp om å kunne danne en enhetlig blokk som kan tilskynde og praktisk understøtte nye gryende revolusjonsbevegelser,» konstaterer kuppmakerne i manifestet som ble publisert noen måneder etter maktovertagelsen. At den revolusjonære avantgarden besto av en gruppe offiserer som hadde tatt over et karrig jordbruksland så godt som fri for en tradisjonell arbeiderklasse, var heller ikke helt i tråd med den marxistiske oppskriften måtte de innrømme. Mange vil si det samme om deler av den ambisiøse politikken som fulgte og som bare fikk drøyt fire år på å forandre de grunnleggende sosiale og økonomiske relasjonene i det voltaiske samfunnet.

Likevel skulle revolusjonen som omdøpte landet til Burkina Faso – «nasjonen av rettskafne menn» – bli stående som en milestein i Afrikas moderne historie. «Burkina representerte mer enn et håp, det var et konkret bevis på at en annen vei var mulig, at Afrika rommet uutnyttede krefter og ledere som var i stand til å mobilisere dem,» skriver Thomas Sankaras biograf Bruno Jaffré. «Til tross for sine strategiske svakheter … var nesten alle nøkkelelementene i et koherent sosialt prosjekt til stede i årene etter 1983,» supplerer den tyske sosialviteren Helmut Asche. Etter to tiår med et lettere anemisk afrikansk demokrati, som ofte har vært preget av teknokratiske ledere uten klare sosiale og økonomiske visjoner med gjenklang i folket, skinner Sankaras eksempel kanskje sterkere enn noen gang…

Les videre i Verdensmagasinet X nr. 5 2012

©Tekst: Kjetil Gyberg/Illustrasjon: Crib10