Med romanen Noe fremmed i mitt sinn tar nobelprisvinneren Orhan Pamuk for seg det nye Istanbul – langt fra den melankolske byen han beskriver i memoarverket Istanbul – Byen og minnene. Resultatet er verdenslitteraturens hittil mest inngående portrett av den neoliberale, post-industrielle megabyen.

Istanbul. Orhan Pamuk viser vei inn i et rom med store panorama-vinduer vendt ut mot Bosporos-stredet. Ute på balkongen, mens rutebåtene krysser sikk-sakk mellom tankskipene på vei gjennom det smale sundet, peker han ut den synlige enden av en lang rekke med nye skyskrapere som nå strekker seg langs Asia-siden av byen. «De har dukket opp bare over de siste seks årene,» forteller forfatteren.

Det er tiden det har tatt ham å skrive Noe fremmed i mitt sinn, en roman som nettopp forsøker å holde tritt med denne voldsomme urbane utviklingen. For forfatteren som egenhendig har gjort Istanbul til en litterær by i samme divisjon som London, Paris og New York, er denne romanen i så måte også en utforskning av en helt ny sosial geografi. For mens både Svart bok, Uskyldens museum og memoarverket Istanbul – Byen og minnene på linje med forfatteren selv er dypt forankret i den vestliggjorte og sekulære elitens bydeler, tar Noe fremmed i mitt sinn leseren med ut til migrant-arbeidernes stadig mer perifere boområder og inn til noen av den nye urbane underklassens mer sentrumsnære kvarterer.

«Jeg hadde et selvpålagt, nærmest moralsk behov for å identifisere meg med noen som, både når det gjelder kultur, klasse, religion og personlig historie, er helt forskjellig fra meg selv,» sier Pamuk etter å ha satt seg godt til rette bak skrivebordet. Resultatet er Mevlut Karatas, en migrant fra det mer tradisjonelle og religiøse Anatolia som kommer til Istanbul sammen med sin far mot slutten av 1960-tallet. Som et medlem av den uformelle urbane arbeiderklassen, som særlig tar form etter at store deler av byens industri legges ned tidlig på 1980-tallet, går Mevlut inn og ut av jobber, og tar inn fremveksten av den neoliberale, post-industrielle megabyen fra gateplan. Hans eneste kontakt med offentlige myndigheter er når bykommunen beslaglegger salgsboden hans.

Men Mevlut er mer enn et portrett av en klasse. Han er også en romantisk drømmer som gjennom sin faste jobb som gateselger av den lett alkoholholdige drikken boza, et brygg med tradisjoner langt tilbake i ottomansk tid, stadig trekkes mot et bylandskap som er mer gjenkjennelig fra Pamuks tidligere bøker. «Tidvis nærmer min personlighet seg hans,» innrømmer forfatteren. «Som for eksempel når han går alene gjennom Istanbuls gater om nettene og ser skygger, hundeflokker som venter på ham, mystiske bevegelser i enden av gaten, gamle kirkegårder, sypress-trær og uttørkede vannposter. Dette er en geografi der jeg også føler meg lykkelig, slik som ham.»

Metafysisk svimmelhet

Men om Istanbuls historiske bakgater er et viktig motiv i romanen, er dette først og fremst en bok om den nye byen. Som Pamuk påpeker rommet Istanbul tidlig på 1970-tallet, sluttpunktet for Istanbul – Byen og minnene, bare litt over to millioner mennesker; drøyt 40 år senere bor det rundt 14 millioner i byen, med noe nær en dobling bare siden årtusenskiftet. «Jeg har bodd her i 64 år og forandringene over de siste 14 til 15 årene har vært større enn summen av alle tidligere forandringer,» forteller forfatteren. «Jeg pleier spøkefullt å si at det de har erfart i Paris over de siste 250 årene har vi levd oss gjennom i løpet av de siste drøyt åtti, særlig konsentrert over de siste tjue årene. Og i Kina gjør de det på ti.»

Som parallellen til Paris og fremveksten av den kapitalistiske storbyen på 1800-tallet indikerer, har det vært nærliggende for Pamuk å velge den klassiske, realistiske romanformen, om enn krydret med noen beskjedne «post-moderne» forteller-grep, også i kartleggingen av den nye megabyen. Han fremhever selv slektskapet til både Balzacs og Stendhals romaner, og kaller blant annet Noe fremmed i mitt sinn for en «encyklopedi» over de raske sosiale endringene. «Det er ikke bare store, synlige forandringer som nye skyskrapere det er snakk om,» sier han. «Det har funnet sted en lang rekke mikro-forandringer i våre liv, som for eksempel hva vi spiser, handler og leser; hvordan vi går til moskeen; hvordan vi går på kino; familie-relasjoner. Alt er i forandring.»

En annen referanse er til Charles Baudelaire, poeten som bevitnet Baron Hausmanns raske forvandling av Paris i andre halvdel av 1800-tallet, og som kunne konkludere med at byen i denne epoken forandret seg langt raskere enn menneskesinnet. «Det gir deg en metafysisk svimmelhet,» påpeker Pamuk i det moderne Istanbuls tilfelle. «Hva skjer? Ting har ikke lenger et sentrum. Hvem står bak? Foreligger det en logisk plan?» Forfatteren forteller at han delvis skrev boken i et forsøk på ikke selv å bli overrumplet av historien. Han leste mye om hva som foregår i andre fremvoksende megabyer i det globale sør, men fant lite refleksjon rundt temaet i Tyrkia. «Det som nå skjer i stort tempo vil forme dagliglivet til mange fremtidige generasjoner, men det er svært lite informasjon om det,» sier han. «Det er en essensiell del av våre liv, men ingen synes å tenke seriøst over det.»

Forvandlingens krefter

Pamuks roman avdekker på sin side store deler av maskineriet bak disse voldsomme omveltningene. Fra 1960-tallet og fremover har migranter kommet til byen fra landsbygda og bygget sine egne boliger på statseid land, for så med jevne mellomrom å få sine tomter legalisert når populistiske politikere har vært på stemmejakt. «Takk gud for at de gjorde disse ‘ulovelige’ tingene,» understreker Pamuk og viser til at staten ellers ikke ville gjort noe som helst for dem. «Kritikere fra den øvre middelklassen har feillest romanen og sagt: ‘Pamuk skrev denne boken for å kritisere ulovelig utbygging’. Men nei, det er ikke poenget. Jeg liker disse menneskene som har bygget sine hus med egne hender.»

Gjennom Mevluts to fettere som jobber for en av byens mektigste byggherrer, berører romanen også de intime båndene mellom politikk og eiendomsinteresser i dagens Istanbul. Firmaet bestikker ministre fra regjeringspartiet AKP som til gjengjeld får igjennom lovendringer som sikrer lukrative byfornyelsesoppdrag. «Det er mye korrupsjon i Tyrkia,» konstaterer Pamuk. «Vi vet at selv de høyere nivåer i det politiske systemet tar i mot bestikkelser. Alle vet det, og det er ikke noe nytt. Det har alltid vært sånn så lenge jeg har bodd her.»

Takket være blant annet disse kreftene – migranter som stadig utvider byens omkrets og en topp-styrt kompis-kapitalisme som gentrifiserer mer tradisjonelle boligområder – blir Istanbul i løpet av 2000-tallet mer og mer et fremmed sted for Mevlut. Han har også selv blitt løftet opp av de voldsomme markedskreftene som er sluppet løs i byen og blitt flyttet fra et rom i slummen til en egen leilighet i en ny boligblokk. Samtidig opplever han at byen ikke lenger er hans hjem, men snarere «et troløst sted der enhver som har sjansen til det, tilfører mer sement, flere gater, bakgårder, vegger, fortauer og butikker.»

«Jeg deler disse følelsene,» innrømmer Pamuk. «Men jeg ønsker samtidig å være moralsk korrekt. Er det riktig å si: ‘Jeg har bodd lenge i denne byen, så kan du være så snill å la være å forandre den. Bare jeg har rett til å bo i denne byen i min egen nostalgiske leiegård’? Nei, jeg kan ikke si det. Så jeg har forsiktig begynt å erkjenne og akseptere det uunngåelige ved disse forandringene og innsett at den øvre middelklassens nostalgi er en heller dårlig ting.»

Identitetens bakgater

Heller ikke den spesielle Istanbul-melankolien som Pamuk inngående beskriver i sitt memoar-verk, og som mang en litterært reisende antagelig har prøvd å skimte mellom byens mer moderne fibre, har noen plass i det nye Istanbul. «Den melankolske hüzun-følelsen var knyttet til det faktum at det ikke var noen økonomisk boom, at ingenting forandret seg,» sier Pamuk om denne kollektive sinnsstemingen som han særlig forbandt med det å vokse opp i ruinene etter det ottomanske riket på 1960- og 70-tallet. «Jeg sa aldri at Istanbul essensielt sett er et melankolsk sted, at selv om skyskraperne skyter i været så vil sinnsstemingen forbli den samme.»

Men til tross for byens gjennomgripende forvandling over de siste tiårene, hvilket ikke minst skyldes en blomstrende finans- og turist-næring, er det stadig en rød tråd som løper gjennom Pamuks imaginære Istanbul. Både for den besteborgerlige petit-skribenten Celâl i Svart bok og gateselgeren Mevlut i Noe fremmed i mitt sinn er det først når de forlater den moderne byen og beveger seg inn i dens historiske labyrinter at de finner seg selv. I sistnevntes tilfelle er det snakk om en mystisk, nærmest religiøs opplevelse. «Mevlut har et begjær etter det hellige, noe jeg selv også deler med ham,» bekrefter Pamuk. «Men det handler ikke om en form for religiøs hellighet.»

I et nøkkel-kapittel setter Mevlut, som til tross for sine mange uformelle jobber stadig holder fast på sin tradisjonelle rolle som boza-selger, nettopp tradisjonen opp mot kapitalismens forvandlende krefter: Det er ikke bare ting som er strengt islamske som er hellige, hevder han, men også ting som er nedarvet fra forfedrene. «Boza setter i gang en diskusjon som jeg fører flere steder i boken,» sier Pamuk. «Hva er vår identitet basert på? Er det å være ‘tyrkisk’ bare fundert på religion?»

I sine Istanbul-memoarer beskriver Pamuk hvordan to av hans litterære forbilder, Istanbul-forfatterne Ahmet Hamdi Tanpinar og Yaya Kemal, under den tyrkiske republikkens tilblivelse prøvde å skrive frem en mer estetisk nasjonalisme enn den som var skrudd sammen av statens sekulære ideologer; en tyrkisk nasjonalisme basert på «en ‘skjønnhet’ fjern fra påbud og tvang.» Gjennom Mevlut synes Pamuk å forsøke noe lignende, men nå i opposisjon til en ny statsideologi bygget rundt religionen. «Han går inn på kirkegårder midt på natten fordi han føler at de gamle sypress-trærne og de ottomanske gravstenene appellerer til ham og gir ham en fornemmelse av identitet,» sier Pamuk. «Så boken handler også om dette: Hva er hellig? Er det kun det religionen forteller oss eller er det også noe relatert til kontinuitet og historie? Og både Mevlut og jeg roper i kor: Historie! Sekulær historie!»

Gezi versus demokratiet

Pamuks roman slutter i oktober 2012, bare noen måneder før Gezi-opprøret starter i protest mot planene om å gjenoppbygge en gammel ottomansk militærforlegning der det i dag ligger en park. Hvordan opplevde Pamuk denne historiske hendelsen? «I en by av betong gjorde folk motstand og jeg er glad de gjorde det,» sier han. «Og det var også en form for sekulært opprør mot Erdogan, hvilket jeg også satte pris på. Men jeg var ikke glad for retorikken av typen ‘La oss gå til Taksim og bytte ut regjeringen’, mens opposisjonen fortsatte å tape valgene. Jeg er av den oppfatning at den tyrkiske regjeringen bør byttes ut gjennom valgurnen og ikke gjennom steinkasting i gatene.»

For Pamuk er et politisk program der en liten sekulær elite prøver å påkalle hæren for å få byttet ut regjeringen, litt for mye av et déjà vu i et land som lenge hadde et statskupp omtrent hvert tiende år. «Gezi-oppstanden ble elsket av internasjonale media,» påpeker forfatteren. «Men egentlig reddet den bare en park og gjorde det klart at det finnes en vestliggjort intellektuell middelklasse som ikke er fornøyd med Erdogan, hvilket for lengst var en kjent sak i Tyrkia. Resten av nasjonen er mer enn det, hvilket har blitt bevist gang på gang gjennom valgurnene.»

Og fundamentalt sett er Noe fremmed i mitt sinn også et litterært uttrykk for nettopp dette: Hvordan den vestliggjorte, sekulære Istanbul-eliten, som Pamuk tidligere har viet mye av sitt forfatterskap, nå for lengst er innhentet og omringet av den mer konservative og religiøse nasjonen som de vestliggjorte i sin tid ønsket å omforme i sitt eget bilde.

©Tekst: Kjetil Gyberg (publisert i Aftenposten Innsikt mai 2016).