Akademier med streng disiplin og høyt forventningspress har blitt en suksess i enkelte av Englands problemområder. Men regjeringens ønske om å konvertere så mange barne- og ungdomsskoler som mulig til den nye modellen, møter sterk motstand fra lærere og tilhengerne av enhetsskolen. 

London. Et steinkast fra Pembury Estate, åsstedet for noen av de mest brutale konfrontasjonene mellom politi og ungdom under opptøyene i august, ligger Mossbourne Academy godt beskyttet bak et høyt sikkerhetsgjerde. En uniformert vakt peker ut en liten portal i det solide metallgitteret der en gangsti leder opp til administrasjonsbygget. Her blir den besøkende ønsket velkommen av Tony Blair, rammet inn og hengt opp på veggen ved siden av skolens mange utmerkelser og æresbevisninger. For Mossbourne Academy er langt mer enn en vanlig ungdomsskole: Det er et utstillingsvindu for en skolepolitikk som ble innledet under New Labour, og som nå har fått full vind i seilene under den liberal-konservative koalisjonsregjeringen.

Etter opptøyene i august var de konservative raskt ute med å rette pekefingeren mot lærerne og skolesystemet. Statsminister David Cameron trakk frem Mossbourne Academy som et eksempel på hvordan en kombinasjon av uniformsplikt, strenge regler for adferd og høye forventninger til elevene, kan skape gode resultater selv i et av Londons mer belastede områder. Mye av æren tilfaller Sir Michael Wilshaw, overlæreren med steinansiktet som har formet Mossbourne i sitt eget bilde. «Nøkkelen til skolens suksess har vært en kultur fri for unnskyldninger,» sier han på sitt hjørnekontor med utsikt mot skolegården. «Vårt utgangspunkt er at elevene våre kommer fra en vanskelig bakgrunn, og at det er vår oppgave å kompensere for dette.»

Det har skolen etter alle solemerker lykkes svært godt med. Til tross for at 40 prosent av elvene kvalifiserer til gratis skolemat, og at mange kommer fra dysfunksjonelle familier og problemområder som Pembury Estate, har to tredeler av årets uteksaminerte elever kommet inn på et av de 20 beste universitetene i England. «Min oppfatning er at barn som kommer fra en vanskelig bakgrunn trenger en strukturert skolehverdag,» forklarer Wilshaw. «Kall det gjerne disiplin. Vi innprenter rutiner, ritualer og adferdsmønstre så fort de kommer hit. Strukturer frigjør barna til å gjøre det godt og til å bli kreative.»

Overlæreren understreker også nødvendigheten av en streng og umiddelbar sanksjonspolitikk. Disse holdningene, sammen med et fokus på å rekruttere unge og idealistiske lærere, har gjort Mossbourne til et forbilde. «Skolen har forandret holdningene og hevet listen for mange andre skoler i området,» konstaterer Wilshaw, og kan belegge det med forbedrede eksamensresultater i hele Hackney-området de siste par årene. «Vi har vist at hverken fattigdom, familiebakgrunn eller etnisitet er en faktor. Det er ingen unnskyldning for ikke å lykkes.»

Skolerevolusjonen

Mossbourne Academy tok i sin tid over for Hackney Downs ungdomsskole, en kommunalt drevet institusjon som ble ansett for å være blant Storbritannias dårligste skoler da den ble lagt ned i 1995. Å innføre akademier der tradisjonelle ungdomskoler feilet, var New Labours kreative forsøk på å løse de sosiale problemene i vanskeligstilte byområder gjennom å åpne opp skolesektoren for delvis privatfinansiering og kompetanse fra næringslivet. «Det er enkelte akademier som gjør det bra og andre som gjør det dårlig, men prinsippet er det riktige,» fastslår Wilshaw. «De lokale myndighetene var ikke i stand til å forbedre skolen, så man bragte inn folk fra andre sektorer som vet hvordan ting skal driftes.»

Akademi-status gir skolene betydelige friheter i forhold til den tradisjonelle ungdomsskolen, hvilket i følge Wilshaw er en vesentlig del av suksess-oppskriften: «Vi bestemmer lønn og betingelser for de ansatte; vi kan organisere skoledagen og skoleåret slik vi ønsker uten å måtte følge den nasjonale læreplanen; og vi kan gi bonuser til de ansatte om vi finner det nødvendig. I det hele tatt opererer vi som en privatskole,» sier han.

Den liberal-konservative regjeringen har funnet dette eksperimentet så interessant at de også har begynt å gi gode, veletablerte skoler akademi-status. Siden de kom til makten i fjor har antallet eksplodert fra et par hundre til over 1000, med nye skoler som konverterer nærmest daglig. «Det er definitivt en skolerevolusjon på gang,» sier Melissa Benn, forfatter av den ferske boka School Wars. «Målsetningen er å få oss bort fra enhetsskolen, en modell som egentlig aldri har blitt fullt ut implementert her i landet.»

Ideen om en lik, statsfinansiert utdanning for alle til og med ungdomstrinnet, har alltid slitt i motbakke i et land der privatskoler og eliteskoler har sterke røtter. Reformer på 1960- og 70-tallet brakte riktignok skolesystemet nærmere enhetsidealet, da en lang rekke latin-skoler som opererte med svært strenge opptaksprøver (såkalte «grammar schools»), ble erstattet av moderne ungdomsskoler i regi av de lokale myndighetene. Men siden begynnelsen av 80-tallet har det gradvis blitt introdusert markedsmekanismer som på nytt har fragmentert utdanningssektoren i England. Mange frykter nå at den raske ekspansjonen av den uavhengige sektoren, med akademier og etter hvert friskoler basert på den svenske modellen, vil føre til nye sosiale ulikheter.

Sorteringsskolen

I følge Melissa Benn representerer den uavhengige sektoren en skjult gjeninnføring av sorteringsskolen. «Akademiene står friere når det gjelder både utvelgelse og utestengelse av elever, hvilket gir dem bedre forutsetninger for å lykkes,» sier hun. I følge forfatteren driver for eksempel Mossbourne med en subtil form for seleksjon når skolen arrangerer opptaksprøver på lørdager for sine unge søkere. «De sørger for at de som virkelig ønsker å komme inn stiller opp, mens problemet i mange vestlige samfunn med store ulikheter er de 10 til 20 prosent av foreldrene som mangler kunnskap og selvtillit. Deres barn havner nå oftest i den vanlige ungdomsskolen.»

I følge Benn har de uavhengige skolene også lettere for å utestenge elever på grunn av dårlig adferd (Mossbourne er et unntak), og kan vise til at dobbelt så mange blir permanent utvist fra akademier som fra vanlige ungdomsskoler. Rundt en tredel av de unge som ble tatt for delaktighet i opptøyene i sommer, var blitt utvist fra skolen i løpet av det siste året. «Dette er et av de underliggende problemene,» bekrefter sosialarbeideren Emeka Egbuonu som jobber med gjengproblematikk ved et ungdomssenter i Hackney. «De er ikke lenger skolens problem, men før eller senere blir de samfunnets problem fordi de føler seg eksludert.»

Emeka har observert at mange som kommer til senteret har adferdsproblemer som egentlig skyldes manglende lese- og skriveferdigheter. «Hadde man vært mer oppmerksom på denne typen problemer i skolen kunne man kanskje unngå at elever blir kastet ut på grunn av dårlig oppførsel og til slutt ender opp i gjenger,» mener sosialarbeideren som selv har bakgrunn fra denne typen miljøer. Han er likevel positiv til det de lokale akademiene har oppnådd: «De er strenge, men folk lærer faktisk noe,» sier han. «De er langt bedre enn hva som var der før.»

Lærerkritikk

De som synes å være minst fornøyd med den nye modellen er lærerne og deres fagforeninger. «Jeg sluttet på grunn av måten de behandlet de ansatte på,» sier Craig Parr som inntil nylig jobbet ved et akademi sør-øst i London. Han var tillitsvalgt for en av fagforeningene og mener akademier blant annet utnytter sin frie stilling til å undergrave de ansattes sosiale rettigheter. Samtidig driver de en intens overvåkning av lærernes prestasjoner i klasserommet og legger opp til en mest mulig resultatorientert lønnspolitikk. «Disse skolene er rene bedrifter,» hevder han. «Det er et voldsomt press for å produsere gode eksamensresultater så fort som mulig.»

Mange lærere har også problemer med den strenge disiplinen ved skoler som Mossbourne Academy. Craig kjenner flere som jobber der og hevder de er mindre begeistret. «Det er som et fengsel,» sier han. «Elevene kan ikke røre hverandre, de kan ikke snakke, og de må si et mantra før hver time. Jeg tror ikke det er den beste måten å oppnå resultater på.»

I følge Melissa Benn er det nå vanskeligere for lærere å ta til orde mot det nye regimet i en del av akademiene. Siden de ikke lenger er underlagt de lokale myndighetene, finnes det ingen uavhengig, demokratisk appellinstans. Enkelte akademier skal også ha pålagt sine lærere munnkurv overfor media. Den tradisjonelle latin-skolen, med sitt fokus på streng disiplin og faktadrilling, synes dermed å seile opp som det nye forbildet i den engelske skolen.

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Foto: Yngve Leonhardsen (publisert i Utdanning november 2011)