Tre år etter Gezi-opptøyene har terror-frykten, flyktningekrisen og anslagene mot yttringsfriheten satt den historiske folkebevegelsen i skyggen. Men flere av de nye nettverkene som ble skapt under og etter protestene, kjemper stadig en kamp om Istanbuls fortid og fremtid. 

Istanbul. Den korte rekken med lave, slanke trær som krummer seg lett over bilveien i bakkant av Gezi-parken i hjertet av Istanbul, fremstår ved første øyekast som et lettere uforståelig utgangspunkt for det som skulle bli den største folkelige oppstanden i Tyrkias moderne historie. «Det var mange forskjellige frustrasjoner som fant sammen her,» understreker urbanisten Yasar Adanali foran den unnselige trerekken. «Disse trærne representerte det mest uskyldige midt oppe i all ødeleggelsen. Hele byen var i ferd med å bli omformet og folk følte seg maktesløse da byrom og hele nabolag var i ferd med å bli tatt i fra dem.»

Det var da anleggsmaskiner som skulle utbedre den smale veien bak parken truet med å kutte ned rekken med trær at et dusin aktivister bestemte seg for at en usynlig grense var nådd. Brutaliteten de ble møtt med i forsøket på å stoppe det beskjedne inngrepet, gjorde at tusenvis etter hvert strømmet til Gezi-parken og Taksim-plassen i det som snart vokste til å bli et fullverdig opprør mot Erdogan-regjeringens autoritære dreining.

I dag er omformingen av det tungt symbolske området forløpig lagt på is. Hva som vil skje med parken på sikt er uvisst, og mange frykter planen fortsatt er å bygge en replika av en gammel ottomansk militærforlegning på stedet, med et moderne kjøpesenter i midten. Rundt Taksim-plassen i forkant av parken, har det lenge også vært regjeringens ønske å bygge en barokk opera-bygning der det i dag står et gradert, modernistisk skall av det som tidligere rommet Ataturk kultursenter. I tillegg har planen lenge vært å bygge en moské ved plassen.

Slik den nye sekulære og vestliggjorte tyrkiske republikken som ble grunnlagt på ruinene av det ottomanske imperiet i 1923 anla både plassen og den fransk-inspirerte parken som et minnesmerke over seg selv, ser mange i disse prosjektene et ønske om å redefinere nasjonen i en mer konservativ og islamsk retning. «Taksim er selve jordbæret på kakestykket,» sier Adanali om Erdogan-regimets hensikter.

Les mer i Aftenposten Innsikt 5/16

Tekst: Kjetil Gyberg Foto: Yngve Leonhardsen