Hva slags fortellinger kommer ut av Sør-Afrikas største by tjue år etter apartheid? Møter med tre av metropolens viktigste svarte forfattere.

Park Station sentalt i Johannesburg. Etter at det meste av Regnbuenasjonens fargeskala forsvant opp til hotellene, kjøpesentrene og de barikaderte forstadshjemmene i Rosebank, har jeg hatt en snikende følelse av å ha oversett et «blacks only»- skilt et eller annet sted på veien. Også utenfor stasjonen er det kun svart ungdom som henger rundt på gatehjørnene. Et eldre hvitt par har riktignok forvillet seg inn med toget, men etter en kort spasertur på plassen foran den bevoktede utgangen gjør de raskt retrett.

Dette er den monokrone virkeligheten i sentrum av Sør-Afrikas største by tjue år etter apartheid. Da raselovene for alvor begynte å rakne tidlig på 1990-tallet og svarte fra landsbygda, nabolandene og townshipene rundt Johannesburg begynte å strømme inn til bykjernen, søkte hvite husholdninger og hvit kapital seg umiddelbart ut til forstedene. Denne voldsomme sosiale og rasemessige vrengningen av byen, en prosess som i enkelte amerikanske storbyer tok over tjue år, skjedde her nærmest over natten.

Sett med hvite øyne gikk byens sentrumsområde inn i en kraftig nedgangstid, med skyhøy kriminalitet, utdøende handelsvirksomhet og kaprede bygninger. Men for den svarte befolkningen, som særlig flyttet en masse inn i de mange høyblokkene i Hillbrow, bydelen som reiser seg lik en nålpute på høyden bak Park Station, var dette en tid med nye muligheter og nye erfaringer, og etter hvert også en ny litteratur.

Les videre i Klassekampens bokmagasin 27.09.2014

©Tekst: Kjetil Gyberg ©Bilde: Yngve Leonhardsen