Fra Brasil via Sør-Afrika til Mongolia er en ny velferdsmodell i ferd med å vokse frem i form av direkte, statsfinasiert kontantstøtte til de fattige. De rike landene i Nord må legge av seg giverpaternalismen og understøtte modellen fra Sør, argumenterer utviklingsekspertene bak boka Just Give Money to the Poor.

Fortellingen går omtrent slik: For omkring 15 år siden begynte land som Mexico, Brasil og Indonesia å sette spørsmålstegn ved den liberalistiske verdensorden i kjølvannet av finanskrisen i Asia. Hver for seg, og med forskjellig agenda, begynte de i det små å eksperimentere med en selvfinansiert velferdsmodell: En andel av landets fattige befolkning begynte å motta direkte kontantstøtte fra staten, primært i form av en bidragsfri alderspensjon, barnetrygd eller en generell familiestøtte. Beskjedne lokale pilot-prosjekt ble snart til landsdekkende programmer med stadig større folkelig opplsutning. Modellen spredte seg raskt, og i dag har 45 land i Sør en eller flere former for direkte kontantstøtte som til sammen når ut til over 110 millioner familier.

«En revolusjon er i ferd med å finne finne sted i Sør,» sier Joseph Hanlon blant afrikanske kunstgjenstander og eksotiske planter i sin toppleilighet ved Russell Square i London. «Og det er en revolusjon vi knapt har fått med oss, for det er ikke resultatet av noe vi har bedt landene i Sør om å gjøre.» Tvert i mot, hevder mannen som var sentral i Jubilee 2000-kampanjen for gjeldsslette i Den tredje verden: For mens kontantstøtte fra staten er noe man tar for gitt i mange europeiske land, så har landene i Sør stadig blitt fortalt at økonomisk utvikling må komme før denne typen sosiale tiltak. «Men ser vi på vår egen historie, så fremgår det at sosial støtte kommer før utvikling, ikke etter,» påpeker Hanlon. «Denne typen stønad er en forutsetning for økonomisk vekst.»

Tre virkningsnivåer

Om revolusjonen i Sør er mindre kjent for allmenheten, har den i lengre tid vært et yndet studieobjekt for bistandsforskere. I Just give Money to the Poor oppsummerer Hanlon og hans kolleger funnene så langt og konkluderer med at direkte kontantstøtte fungerer på tre nivåer: Den avhjelper akutt fattigdom, den øker lokalt forbruk og viljen til investeringer, samt bidrar til å hjelpe neste generasjon ut av fattigdomsfella.

Brasil er det store foregangslandet, der kontantstøtte til utsatte familier har spilt en viktig rolle i reduksjonen av andelen fattige fra 28 til 17 prosent av befolkningen i løpet av 2000-tallet. Programmet som går under navnet Bolsa Família, har ført til en nedgang på 45 prosent i antallet kronisk underernærte barn. I Mexico har en tilsvarende ordning ført til en klar økning i antallet barn som fullfører ungdomsskolen. «Både når det gjelder alderspensjon, barnetrygd og generell familiestøtte, så går over halvparten av pengene til mer og bedre mat,» sier Hanlon. «Deretter kommer konstnader forbundet med å sende barna på skolen. Men så skjer det interessante: På tredjeplass kommer investeringer, penger brukt til å øke egen fremtidig inntekt.»

Øker etterspørselen

Et sosialt sikkerhetsnett i form av et lite, men regelmessig utbetalt beløp, øker muligheten og viljen til å ta større økonomiske sjanser: Noen investerer i større buskap, andre i frø og gjødsel. I Sør-Afrika har en omfattende ordning med garantert alderspensjon og barnetrygd dessuten ført til at mange familier har blitt mindre avhengige av jorda, hvilket har gjort det mulig for familiemedlemmer å søke bedre betalt arbeid i byene.

Et viktig poeng er likevel at kontantstøtte til de fattige primært gir en annen form for økonomisk stimulus enn for eksempel mikrokreditt: Mens sistnevnte primært bidrar til en økning i tilbudet av varer og tjenester, fører kontantstøtte først og fremst til en økning i etterspørselen. «Den halvparten av kontantstøtten som går til mat brukes på det lokale markedet,» sier Hanlon. «Disse pengene sirkulerer så gjerne et par ganger i lokalmiljøet før de forsvinner ut, hvilket skaper en positiv økonomisk spiral. For nettopp lav etterspørsel på landsbygda er en av de viktigste årsakene til manglende økonomisk utvikling.»

Bistandskritikk

Men om denne velferdsmodellen har vært en suksess i Latin-Amerika, Asia og Sør-Afrika, så viser blant annet en studie i regi av The Overseas Development Institute i London at modellen ikke like lett lar seg overføre til fattigere land i Afrika. Et problem er mangelen på politisk vilje: Et demokratisk underskudd og mangel på sosiale pressgrupper, har gjort velferdspopulisme til et lite brukt politisk virkemiddel.

Likevel er det nå mange pilot-prosjekt på gang, blant annet i Kenya, Malawi og Zambia. Problemet med mange av disse programmene er i følge Hanlon bistandspartnerne: I land der kontantstøtte har vært en suksess, har modellen vokst frem gjennom en intern politisk prosess og primært vært finansiert over skatteseddelen. I fattige afrikanske land er det i de fleste tilfeller derimot giverlandene som leder an. Og for å leve opp til kravene om en stadig mer effektiv bruk av bistandspengene, forsøker flere av disse programmene å sile ut de aller fattigste. Det fører ofte til konflikt på et kontinent der over to tredjedeler av befolkningen gjerne defineres som fattige. «Og da er det heller ikke noe poeng å utelukke den siste tredjedelen,» sier Hanlon. «Gi kontantstøtte til alle.»

En afrikansk velferdsstat?

Alle afrikanske land har råd til å gi kontantstøtte til barn opp til 7 år ut av sine egne inntekter, understreker Hanlon. «Og når man har bevist at det kan fungere, har man gjort det politisk lettere å utvide programmet, og det vil oppstå et sosialt påtrykk for å gjøre det.» En kombinasjon av barnetryd og alderspensjon vil nå ut til så godt som alle fattige i Afrika, siden flere genersjoner gjerne bor sammen. «Og det er enkelt å få til,» sier Hanlon. «Du trenger ingen stor administrativ maskin. Alt du trenger er id-kort.» Giverlandenes rolle ser han i så måte helst redusert til direkte budsjett-støtte øremerket for de lokalt definerte stønadsprogrammene.

Men til tross for de dokumenterte effektene, erkjenner Hanlon at direkte kontantstøtte til de fattige på ingen måte alene vil kunne løse fattigdomsproblemet. For at ordningen skal kunne fungere, må det ikke minst leveres et større og bedre helse- og skoletilbud for å møte den nye etterspørselen. Og helst bør dette tilbudet være gratis, slik tilfellet er i Ghana for barn under 18 år. En slik fullverdig afrikansk velferdsstat vil i følge Hanlons beregninger koste mellom 4 til 10 prosent av bruttonasjonalproduktet. «Det er lite i vår målestokk,» understreker han. «Det koster over 30 prosent i Europa.»

Det gjenstår å overbevise den politiske eliten og den mektige bistandsindustrien.

 

FAKTA:

*Kontantstøtten i Sør kommer helst i form av bidragsfri alderspensjon, barnetrygd eller generell familiestøtte. Noen pilot-prosjekter eksperimenterer også med borgerlønn (Basic Income Grant).

*Brasil innførte kontantstøtte til fattige familier i 1996, og ordningen har siden blitt konsolidert og utvidet under Lula da Silva. I dag mottar rundt 12 millioner familier 31 dollar i måneden.

*I Sør-Afrika når den bidragsfrie alderspensjonen ut til 83 prosent av alle over 63 år; en statlig kontantstøtte når ut til 55 prosent av alle familier med barn under 15 år. Landet bruker i sum 3,5 prosent av BNP på sosiale stønader.

Kilde: Just Give Money to the Poor – The Development Revolution from the Global South av Joseph Hanlon, Armando Barrientos og David Hulme.

©Tekst: Kjetil Gyberg/Illustrasjon: Linda Ogwell (Oxfam) (publisert i Aftenposten Innsikt november 2010).