Luiz Ruffato har skrevet den store romanen om Sao Paulo og avdekket byens grunnleggende prinsipper. Hans påfølgende fembindsverk om den brasilianske arbeiderklassen åpner på sin side for en refleksjon over landets nyere historie. Et møte med en av den brasilianske samtidslitteraturens viktigste forfattere.

Sao Paulo. «Dette er et Brasil i miniatyr. Hvis jeg kan forstå denne byen vil jeg kunne forstå hele landet,» sier Luiz Ruffato mens han nipper til en rustikk kaffekopp fra hjemstaten Mina Gerais og ser utover byen han i sin tid ankom som arbeidssøkende migrant. Toppleiligheten i den sentrale middelklassebydelen Perdizes, godt inngjerdet bak elektriske tråder, vitner i så måte om en betydelig klassereise, hvilket han ikke minst kan takke sin første roman for: Den eksperimentelle og banebrytende «Eles eram muitos cavalos» (overs. til engelsk som «There were many horses»), forfatterens ambisiøse forsøk på å forstå sin adopterte hjemby.

I dette fortolkningsarbeidet har fortidens litteratur lite å bidra med i følge Ruffato, til tross for at Sao Paulo allerede på 1920-tallet var åsted for en betydelig litterær bevegelse som befattet seg med den fremvoksende urbane moderniteten. «Målet med romanen er å forstå dagens kapitalisme,» understreker Ruffato. «Og kapitalismen i det 21. århundret er ikke den samme som i det 19. århundret. Selv ideene om tid og rom er forskjellige. I dag er tid noe som finner sted mer samtidig heller enn etter hverandre, og rom er ikke lenger noe åpent og vidt, men heller noe avgrenset.» Han viser til hvordan den modernistiske byen for eksempel var bygget rundt store åpne plasser, fellesrom for byens sosiale klasser, mens man i dagens Sao Paulo primært er henvist til små private rom, ikke minst i byens mange favelaer.

Lagdelt by

Den nye erfaringen av tid og rom får konsekvenser for utformingen av romanen. De 67 korte fortellingene finner alle sted samtidig, enten i små private rom eller på offentlige steder i fullt forfall. Hver fortelling speiler samtidig språket, tankene og følelsene til et bredt spekter av byens innbyggere, hvilket gjør romanen til et fascinerende portrett av Sao Paulo rundt årtusenskiftet, en neoliberal og post-industriell megaby som etter en rekke økonomiske strukturtilpasninger på 1990-tallet var preget av arbeidsløshet og vold. Ruffato kartlegger byens sosiale geografi, og viser på samme måte som Teresa Caldeiras berømte bok «City of Walls» hvordan Sao Paulo er grunnleggende organisert rundt prinsippene separasjon og sosial ulikhet.

En av fortellingene beskriver et åssted utenfor en eksklusiv restaurant på gateplan. To arbeidere har falt ned mens de pusset vinduene i høybygget over og personalet er i ferd med å vaske bort de siste blodrestene. «Hvis kundene hadde kommet ti minutter før så hadde de sett to døde kropper, den ene med ansiktet slått inn av fortauskanten,» skriver Ruffato, og lar dette hypotetiske møtet være det nærmeste de sosiale klassene kommer hverandre. «Sao Paulo er en by som må beskrives lagvis,» forklarer han. «Disse lagene eksisterer på samme tid, men møter aldri hverandre. Og for meg er Brasil nettopp dette: Et fragmentert samfunn hvor de sosiale klassene overhodet ikke har noen samtale med hverandre. Her finnes det post-moderne mennesker, men også mennesker som tilhører en føydal verden.»

Selv om Ruffato beveger seg fritt fra den politiske eliten via middelklassen og helt ned til favelaen, er det særlig én gruppe hans ønsker å bringe inn i litteraturen. «Da jeg begynte å skrive var det ingen som skrev om den vanlige arbeiderklassen,» sier han. «Jeg ønsket særlig å gjøre leseren i stand til å føle empati med disse karakterene.»

Et midlertidig helvete

Ruffatos debut-roman var i så måte kun en fingerøvelse i forkant av «Inferno Provisorio», et fembindsverk om et italiensk immigrant-samfunn som fra og med 1950-tallet begynner å bevege seg bort fra sine føydale røtter i delstaten Mina Gerais for delvis å bli innlemmet i Sao Paulos arbeiderklasse. «Jeg ville fange inn Brasils utvikling i siste halvdel av det 20. århundret, da landet gikk fra et jorbrukssamfunn til et post-industrielt samfunn,» sier forfatteren om sitt livsverk som for tiden er under oversettelse til blant annet tysk og fransk. Gjennom novelle-aktige nedslag i en lang rekke arbeiderklassesinn gir han et flerstemt bilde av en sosial gruppe som ikke passer inn i romanens tradisjonelt mer biografiske form. «Personer fra den øvre middelklassen har en klar biografi, for de kjenner til sine forfedre og vet alt om dem,» sier han. «De har dessuten ofte alltid bodd på samme sted over generasjoner. Personer fra de lavere klasser har på sin side oftest ingen historie og de må alltid flytte på seg.»

Ruffatos mosaikk av menneskeskjebner gir også indirekte et bilde av Sao Paulo, et sted som lokket immigranter med et bedre liv, men der mange medlemmer av arbeiderklassen oftest grunnstøtte et sted ute i periferien. En av fortellingene fanger inn en typisk arbeiderklasse-familie som på 1950- eller 60-tallet ankom den fremvoksende megabyen. De bygger sitt eget hus i en av byens nye forsteder og blir i løpet av de neste tiårene gradvis innlemmet i den offisielle byen, med tilgang på tjenester som elektrisitet og etter hvert et eget moderne supermarket; det hele bare for å se to av sine voksne barn bli myrdet i et av periferiens mange narko-oppgjør på 1990-tallet.

Som tittelen antyder er dette alt annet enn et verk om arbeiderklassens triumf. Ruffato kaller det selv en form for «kapitalistisk realisme», hvilket han beskriver som antitesen til den marxistisk-inspirerte sosialrealismen som i sin tid portretterte arbeiderklassen som historiens forandrende kraft. «Det er likevel en mulighet for forandring i verket,» påpeker han og viser til at syklusen slutter med et marathon gjennom Sao Paulos gater, der en karakter som ligner mistenkelig på forfatteren selv står på startstreken, klar til å legge ut på en ny etappe. «Alle står klare til å løpe sammen, i samme retning,» kommenterer Ruffato. «Og årstallet er interessant: Det er 2002 da Lula vant presidentvalget.»

Forbrukere uten rettigheter

Men selv ikke Lula da Silva, landets folkekjære eks-president som selv jobbet seg opp i Sao Paulos industrielle ABC-region der mange av Ruffatos fortellinger er satt, har i følge forfatteren kunnet forandre Brasils nyere historie på grunnleggende vis. For Ruffato som for de fleste andre observatører av landets utvikling over de siste tiårene, er det en åpenbar forskjell på Lula-perioden og det som gikk forut, ikke minst når det gjelder sosialpolitikken. Men mange ser nå også på arbeiderklasseheltens regjeringstid med mer kritiske øyne. «Det fant sted en klar nedgang når gjelder ekstrem fattigdom,» understreker Ruffato. «Mange mennesker ble innlemmet i forbrukersamfunnet, hvilket var det som holdt Lula ved makten. Men den store skuffelsen for meg var at det parallelt ikke ble gjort noe forsøk på å gjøre dem til fullverdige borgere.»

Det er særlig retten til god utdanning og til et godt helsevesen Ruffato mener har blitt kraftig neglisjert. Svært få medlemmer av denne nye såkalte «klasse C» har helseforsikring, og de aller fleste har sine barn i den sterkt underprioriterte offentlige skolen. Selv om den kraftige veksten i dette sosiale laget, mellom den tradisjonelle middelklassen og de fattige, unektelig var en politisk triumf, mener Ruffato utviklingen ikke er forankret i dype strukturelle endringer og heller ikke har et solid økonomisk fundament. «Som en følge av den økonomiske nedgangen vi nå ser går folk rett tilbake til der de var,» sier han, og viser til at arbeidsledigheten nå nærmer seg 10 prosent og at regjeringen må kutte innen de sektorene folk trenger aller mest, som utdanning, helse og subsidierte boliger. «Jeg frykter at Brasil igjen vil dukke opp på FNs kart over ekstrem fattigdom,» sier han. «Og den store frykten er at voldsnivået, som har vært høyt selv når landet har hatt vekst og medgang, igjen vil bli verre i dårligere tider.»

Selv om nivået i følge offisielle tall har gått dramatisk ned siden slutten på 1990-tallet, er volden som gjennomsyrer «Eles eram muitos cavalos» stadig en del av dagliglivet i Sao Paulo. En venn av Ruffatos datter ble nylig skutt i halsen to kvartaler unna da noen ville ta mobiltelefonen hans. «Det er bokstavelig talt snakk om en rå kapitalisme,» sier forfatteren. «En mobiltelefon er mer verdt enn et menneskeliv.»

Skylden legger han på byens sosiale lagdeling. «Vi kjenner ikke hverandre,» sier han. «Hvis du ikke anerkjenner den andre som et medmenneske, vil heller ikke den andre anerkjenne deg. Vi blir usynlige for hverandre, og man kan drepe hverandre som man vil.»

©Tekst: Kjetil Gyberg (publisert i Aftenposten Innsikt januar 2016).