Med kommunismen forsvant også tilknytningen til arbeidslivet for veldig mange roma i Øst-Europa. Parallelt med det sosiale utenforskapet tiltok storsamfunnets fordommer mot den etniske minoriteten. Med satsing på barnehagen vil Slovakia nå forhindre at enda en generasjon faller utenfor.

Ankomsten er vakker. Beitende kuer, skogkledte åser og nakne høyfjell. Et kirketårn, noen husklynger, hønsegårder, kjøkkenhager. Når bussen så stopper i veikrysset midt i Hrabušice, er det bare å følge med strømmen av skolebarn ut. Etter utseende å dømme er de så godt som alle roma. Når barna er innenfor døra, blir det igjen morgenstille på plassen utenfor grunnskolen i landsbyen. Før en liten gutt med lyst hår kommer ruslende i mammas hånd bort til den nye kontainerbarnehagen vis-à-vis skolebygget. I døra hilser de på et par romaforeldre som har levert sine små allerede.

– De som går i denne gruppa har i alle fall ganske greie forhold hjemme, sier Lucia Starinská mens hun setter seg sammen med Michal foran skapet hans i den fargeglade garderoben. Hun mener sønnens lekekamerater fra den andre siden av et etniske skillet som går gjennom landsbyen. – De har rene klær, og i det hele tatt et visst nivå, sier hun om de fire roma-barna i Michals gruppe på tre- til femåringer.

«Greie forhold» kommer de færreste romabarna her i Hrabušice fra. Flertallet av dem vokser opp under sosialt og økonomisk svært prekære kår, mange i den egne romfolkbosetningen på en høyde bak landsbyen. Men de som bor inne i selve landsbyen har som regel et noe bedre økonomisk og sosialt utgangspunkt.

 

Les mer i Første steg 3/2015

 

Tekst og foto: Yngve Leonhardsen