Klimaendringer og intensivt vannforbruk har redusert Tsjadsjøens overflate med 90 % i løpet av de siste femti årene. Mens livsgrunnlaget til millioner av mennesker står på spill, jobber landene rundt sjøen med en gigantisk redningsplan.

Bol, Tsjad. Det er som en luftspeiling i sandtåken som driver inn fra Sahara: De duvende mais- og hveteåkrene rundt den søvnige provinsbyen Bol, er en frodig og livgivende oase for den som har tatt seg gjennom Tsjads ugjestmilde ørkenlandskap. Her ser det ikke ut som om den sviktende regntiden og den langvarige tørken har satt sine spor.

Men skinnet bedrar. Irrigasjonsmarkene rundt Bol står nå bokstavelig talt ved et vannskille. “Til disse parsellene rekker vannet noen få uker til, det er akkurat nok til å redde årets første avling,” sier Dando Djerakoubou der han står ved pumpestasjonen som forsyner en av de såkalte polderne, de store dyrkingsområdene ved sjøen. “Men det er slett ikke nok til en andre innhøsting, hvilket er et stort tap.” Tidligere kunne man høste opptil tre ganger om året fra disse parsellene, og agronomen fra Sodelac, den statlige institusjonen som utvikler og administrerer irrigasjonsjordbruket, fortviler:  “I år mister vi noe sånt som 9000 tonn mais og korn,” sier han. Selv om man graver stadig dypere i renna som fører vann fra sjøen fram til inntaket for pumpestasjonen, vil vannstanden snart være for lav til å kunne vanne våtmarksområdet bakenfor, selv nå lenge før regntiden begynner.

Eksepsjonell matjord

Det var de franske koloniherrene som introduserte industrielt jordbruk ved Tsjadsjøen på 1940-tallet, slik de også hadde gjort det langs Nigers bredder i Mali. Hveten som ble dyrket her ble malt i hovedstaden N´Djamena og melet ble sendt uavkortet til Frankrike. Etter uavhengigheten tok Sodelac over, og for ikke mange år siden investerte selskapet i nye overrislingsanlegg. Men med en stadig krympende sjø gjennomlever det velorganiserte og omfattende jordbruket nå en alvorlig krise. Det samme gjør den tradisjonelle jordbruksformen som alltid har preget dette og mange andre lavtliggende områder langs Tsjadsjøen: Dyrkingen av det frodige slettelandet som hvert år avdekkes når sjøen trekker seg tilbake i tørketiden.

Vi tar oss over en av sandryggene som avgrenser irrigasjonsmarkene og kjører ut i et flatt og veiløst terreng som fortaper seg i horisonten. I det som vanligvis er et våtmarksområde på denne tiden, er jorden nå tilstivnet, og selv om gresset her og der ennå er grønt, er det ikke stort man kan dyrke. “Det er første gang jeg opplever at vannet trekker seg tilbake så tidlig,” sier småbrukeren Adam Abdoullay Malloum. “I fjor var det vann her helt til slutten av april. I år var vannet borte allerede i januar” Konsekvensene for avlingen er store: “Et halvt hektar gir normalt førti sekker mais på  femti kilo hver. Når det ikke er nok vann blir det en åtte til ti sekker,” sier bonden som har to koner og fire  barn å forsørge. Litt bortenfor treffer vi en kvinne som førsøker å dyrke mais i den tørre jorda. Hver tiende dag må hun hente vann til plantene fra en brønn langt unna. “Jeg får kanskje tre, fire sekker halvgod mais ut av det,” sier kvinnen som ikke har annet utkomme enn denne jordflekken.

Vi tar oss videre over nok en sandrygg til et enda tørrere sletteland på den andre siden. Jordbruksdirektør Roger Embangassou ved Sodelac viser oss en ytterligere konsekvens av den krympende sjøen. “Her vil det snart ikke kunne vokse noe som helst lenger,” sier han og peker utover en lang forsenkning i terrenget hvor det ikke har vært vann på over 30 år. Som følge av at den regulære vanntilførselen uteblir, er det enorme området i ferd med å bli en saltørken. Mange steder har jorda allerede nådd metningspunktet og blitt hard og livløs. Her i et av Tsjads viktigste landbruksområder, er jorda vanligvis eksepsjonelt fruktbar på grunn av de avleirede sedimentene fra de regelmessige oversvømningene. Jordbruksdirektøren fortviler over at førsteklasses matjord går tapt for uoverskuelig framtid: “Ett hektar her kan gi 3-4 tonn korn i løpet av 6 til 7 år, helt uten annen gjødsling, i motsetning til 800 kg per hektar lenger syd,” sier han og sammenlikner med Tsjads andre viktige matproduksjonsområde i grensetraktene mot Den Sentralafrikanske Republikk.

Og det er ikke bare jordbruket som står i fare. Den halvnomadiske kvegdriften, en næring som sysselsetter tusenvis av mennesker bare i Bol-regionen, går en svært usikker tid i møte. Utenfor et striesekk-skur oppe på en av de slake åsryggene møter vi en kvegbonde og hans familie: «Før hadde jeg over hundre kuer,» sier Mohamat Hassan og stirrer utover sanddynene som skråner ned mot slettene dit Tsjad-sjøen en gang nådde. «Nå har jeg bare 25 igjen.» Kvaliteten på kjøttet er i tillegg så dårlig at kvegbonden får langt mindre betalt på markedet. Han har derfor måttet begynne å dyrke den tørre jorda der det lar seg gjøre, og de tre barna som flokker seg om ham må klare seg med ett måltid om dagen. I følge en rapport utarbeidet av tsjadiske myndigheter i samarbeid med Verdens matvareprogram, kan så mange som 750.000 mennesker i år bli rammet av hungersnød i dette området.

Irreversibelt?

Rett i nærheten av havna i Bol står et av de eldste husene til Sodelac. Den tidligere sjøutsikten er avløst av høytvoksende siv. Direktør Embangassou leder oss gjennom vegetasjonen ut  til en målepinne og peker derfra tilbake mot et tre like foran huset. “Da vannet sto der oppe hadde sjøen en overflate på 24 000 km2,” sier han. Det var tilbake på 60-tallet. Han legger fingeren på et merke på målepinnen: “Står vannet på dette nivået, da er sjøens overflate om lag 16000 km2. Dit opp har den ikke nådd siden 1974,” sier han. Siden har vannstanden sunket år for år.

Tilbake på kontoret ruller direktøren ut et digert kart som bekrefter befaringen i terrenget: Han forklarer at det som er igjen av sjøen nå er delt i to basseng. Svikter regntiden igjen vil den avskårne delen i nord kunne tørke helt ut. “Siden 1974 venter man på at trenden skal snu, men prosessen virker irreversibel,” sier han. “Livet rundt sjøen står på spill.”

Vegg i vegg med Sodelac ligger rådhuset, der vi treffer Bols ordfører. “Nye bosettere har flyttet til våre bredder og stadig flere har tatt i bruk øyene her ute,” sier han. “Det har ført til konflikt mellom lokale og fremmede.” Ordføreren fremhever stridighetene rundt åkerland og beitemark på øyene. Han er også bekymret for de økonomiske konsekvensene for Bol-regionen. “Handelsbåtene kan ikke ta seg raskt fram lenger,” sier han og er redd for at drivstoff, sukker og andre nødvendige varer fra Nigeria ikke lenger skal kunne komme sjøveien til Bol.  Regionsenteret på den tsjadiske siden av sjøen er i praksis helt avhengig av nabolandet for tilførsel av andre varer enn den egenproduserte maten. Tørker sjøen ytterligere ut kan Bol bli avskåret ikke bare fra det nigerianske importmarkedet, men også fra et viktig eksportmarked for korn, mais og fisk.

En båttur tilbake i retning hovedstaden bekrefter ordførerens bilde: Den livsnødvendige passasjen inn til Bol er snart grodd igjen. Stedvis er det bare en smal og grunn råk tilbake i den gjengrodde overflaten. Allerede i slutten av mars er det vanskelig å ta seg igjennom, og vannet begynner ikke å stige igjen før utpå sommeren. På en strand har en gruppe handelsfolk måttet lette båten for varene sine slik at den kan komme gjennom den grunne passasjen. Sukker og bensin fra Nigeria bæres et godt et stykke over land før varene igjen kan lesses over i båten for siste etappe inn til Bol.

Ferden tar oss videre forbi øyer hvor store kvegflokker beiter, og gjennom flere smale passasjer, helt til vi når åpent farvann og kan skue utover Grand Lac. Her ligger den handelsstrategisk viktige fiskerlandsbyen Fitine. På et tun omkranset av enkle stråhytter treffer vi landsbyens pastor David Penbeye, som også er utdannet sykepleier og står for områdets eneste helsetilbud i en høyst improvisert sykestue. Som del av prestegjerningen forsøker han å mekle i konfliktene mellom  kvegfolk og jordbrukere, som ofte går langs nasjonale linjer: “Folk fra Tsjad mener de har førsteretten til ressursgrunnlaget på tsjadisk territorium, mens nigerianere og andre sier at de alltid har bodd ved vannet og bare følger det når det trekker seg tilbake,” sier han. Situasjonen er blitt ytterligere tilspisset etter at Tsjad innførte forbud mot eksport av fisk til utlandet, som et strakstiltak for å dempe noe av trykket mot de kraftig reduserte fiskebestandene. Pastoren ser at et slikt eksportforbud vil komme til å kvele den lokale økonomien: “Nitti prosent av fisken som tas i sjøen går til markedet i Maiduguri, det er der konsumet er,” sier han om den nord-nigerianske metropolens betydning for regionen.

Regelverket har allerede rukket å blitt misbrukt av instansen som skal håndheve det, et fenomen som ikke er altfor uvanlig i Tsjad, et land der offentlige tjenestemenn ofte navigerer etter egen vinning i embetsutførelsen. Under påskudd av å kontrollere overholdelsen av bestemmelsene utførte Tsjads statlige miljøtilsyn, Ceinture verte (grønne belte), sammen med en gruppe  militære, nylig et regelrett raid mot Fitiné:  Adam Koromi, landsbysjefen i Fitiné, ble tvunget til å peke ut alle som har fiskekonsesjon for dem: “De sa det er forbudt å eksportere fisk til Maiduguri. Så krevde de inn penger som straff, tok fangstene fra folk, lesset alt i en båt og dro til Nigeria for å selge det selv.”

Faraoisk kanalprosjekt

I hovedstaden N´Djamena holder Kommisjonen for Tsjadsjø-bassenget (CBLT) til. Her har de fire landene rundt sjøen diskutert ressurs- og forvaltningsspørsmål siden 1964. Nå er et samarbeid mer maktpåliggende enn noen gang. “I 1960 var det 7 millioner mennesker som helt eller delvis levde av ressursene i og rundt sjøen, nå er det 30 millioner,” sier direktør for planlegging og prosjektevaluering Chaïbou Mahaman. For å møte de demografiske og miljømessige utfordringene har CBLT arbeidet fram en strategisk handlingsplan kalt Visjon 2025. Det maktpåliggende er å redusere inntørkingen og finne nye fordelingsnøkler for vann- og landressursene rundt sjøen, mellom fisker-, jordbruks- og kvegdriftsinteressene, og mellom nasjonene. Tiltakene for å gjenopprette balanse i Tsjadsjøbassenget får flere titalls millioner euro i støtte fra EU og Den afrikanske utviklingsbanken. “Vi ser en stor interesse hos utviklingspartnerne,” sier planleggingsdirektøren. “De vil satse, men dessverre går det tregt i de enkelte statene.” Mahaman håper myndighetene skal få øynene opp for helseutfordringene rundt sjøen: “Konsentrasjonen av fiskere og landbrukere på et stadig mindre område får følger,” sier direktøren og viser til at sykdom knyttet til vannforurensing har økt kraftig.

FNs generalsekretær Ban-Ki Moon har selv besøkt Tsjadsjøen og i den forbindelse oppfordret det internasjonale samfunn til handling: “Dette er et problem som må omfattes av en større internasjonal plan,” uttalte han. Det mener planleggingsdirektøren er et sterkt signal, og en støtteerklæring til den viktigste komponenten i Visjon 2025, det regionale og meget ambisiøse vannoverføringsprosjektet fra Den sentralafrikanske republikk. Planen er å bygge en kanal på 1350 kilometer mellom Obangui-floden i nabolandet i sør og Chari-elven som munner ut i Tsjad-sjøen. Det forutsetter at man demmer opp Obangui, Kongo-bassengets nest største vassdrag, noe som også vil garantere farbarheten på elva, samt forsyne Den Sentralafrikanske Republikk, Kongo Brazzaville og Kongo-Kinshasa med elektrisk kraft. Man vil dessuten gjøre Chari-elven farbar som en integrert del av kanalen, slik at båter kan ta seg opp hele veien til Tsjads hovedstad N’Djamena. “ Vi har satt i gang en gjennomførbarhetsstudie,» sier Mahaman som understreker at en konsekvensutredning for et slikt inngrep er svært vesentlig: Å redde ett økosystem i krise kan raskt bringe et annet ut av likevekt.

“Vi er optimister,” sier CBLT-direktøren om den storstilte redningsplanen og håper at en positiv konklusjon på studien vil skape donorinteresse internasjonalt. Nigeria, med støtte fra de andre medlemslandene, har bevilget 6 millioner dollar til en ekspertgruppe som skal legge fram en rapport mot slutten av neste år. Nigeria har den største befolkningen i regionen, og har slik sett størst grunn til å frykte for konsekvensene av økt sosial uro, skulle Tsjadsjøen tørke ytterligere ut.

Fakta:

-Tsjadsjøen er en grunn ferskvannssjø uten utløp, som danner grense mellom Tsjad, Kamerun, Nigeria og Niger. 30 millioner mennesker er helt eller delvis avhengig av Tsjadsjøbassenget for vannforsyning og næringsgrunnlag. Sjøen er svært sårbar for sviktnede nedbør og kunstig tapning i nedslagsområdet på nesten 1 million km2.

-Størrelsen på sjøens overflate betinges av naturlige sesongvariasjoner. På begynnelsen av 60-tallet dekket den et areal på inntil 26 000 km2 (på størrelse med Oppland fylke), i 2008 bare 2500 km2. I peioden har irrigasjonsjordbruket blitt mangedoblet, og det anslås at halvparten av sjøens volumtap skyldes menneskers vannforbruk.

-Halvparten av sjøens gjenværende overflate dekkes av raskt spredende vegetasjon, som akselererer arealtapet. Omfattende overbeite og avskoging har dessuten skapt et tørrere miljø rundt sjøen.

– Fra begynnelsen av 70-tallet til slutten av 80-tallet ble fisket redusert med ¾, fra  drøye 240 000 tonn i året til om lag 55 000 tonn. Fisket har siden avtatt ytterligere.

-Landene rundt Tsjadsjøen har investert 6 millioner dollar i en utredning som skal vurdere gjennomførbarheten av et gigantisk vannoverføringsprosjekt fra Obangui-floden i Den sentralafrikanske republikk. Vannet skal etter planen ledes til Tsjadsjøen via en 1350 km lang kanal.

grafikk: http://www.unep.org/dewa/vitalwater/jpg/0281-lakechad-EN.jpg

©Tekst: Yngve Leonhardsen og Kjetil Gyberg ©Foto: Yngve Leonhardsen (publisert i Aftenposten Innsikt september 2010)