Med internasjonale prisvinnere, lange tradisjoner og et levende kunstnermiljø er Benin ledende innen moderne afrikansk kunst. I tillegg har landet et samtidskunstmuseum i toppklasse.

Vi befinner oss i en sval residens omgitt av en frodig hage i utkanten av Porto Novo, Benins pittoreske hovedstad. Huset er ateljeret til en afrikansk kunstner av format. Dokumenta-vinneren Romuald Hazoumé viser oss rundt  blant en rekke ferdige og uferdige skulpturer og installasjoner. Når han så leder oss bort til en dør, og med alvor i røsten advarer oss om at vi entrer det aller helligste; nemlig maskerommet, blir vi andektige.

Seremonimasker har en helt spesiell plass i vest-afrikansk spiritualitet og har tradisjonelt blitt forstått som medium for kommunikasjon med det hinsidige. På veggene henger noen av de mange maskene han har laget opp gjennom årene og titter ned på oss. Men materialet er ikke, som man kanskje skulle tro, edeltre eller leire; nei det er noe så usannsynlig som brukte bensinkanner. Disse kannene har blitt Hazoumés varemerke og har gitt ham internasjonal berømmelse.

Noen er åpenbare variasjoner over klassiske seremonimasker, for tross sitt moderne uttrykk er Hazoumé lojal mot det kulturelle formspråk han finner i tradisjonell beninsk kunst. Andre igjen er modellert over representanter for det beninske samfunnet. Hazoumé løfter masken Citoyenne ned fra veggen og forklarer damens hårpryd: ”Hos oss betyr denne frisyren at hun har født barn og er familiens førstedame. Hun kan ikke lenger kurtiseres.” På veggen henger også frislupne stilstudier av moderne karakterer. I ateljeret i Porto Novo rykkes Benins masketradisjon ut av tradisjonelle former og inn i samtiden.

Bensinkannekunst

 Hazoumé er den største internasjonale stjernen i Benins kunstermiljø. Selveste British Museum har kjøpt hovedverket La Bouche du Roi, en variasjon over det velkjente tverrsnittet av fangedekket på et britisk slaveskip. Det dekker et helt gulv og er i likhet med de fleste av Hazoumés kunstverk også laget av brukte bensinkanner.

“Det med kannene begynte som en vits, på en utkledningfest,” forteller han mens han viser oss den aller første masken han laget. “Jeg hadde ikke tenkt mer over det, før en venn av meg på festen sa; `det er genialt. Dette må du ta videre!`”

Inne i selve atelieret, under et bølgeblikktak, står et bestillingsverk som snart skal pakkes og sendes til Milano. Langs hele bakveggen står stabler med svarte bensinkanner. «Det er ikke kanner,” presiserer Hazoumé. «Det er mitt folk.» Og plastkannenenes ufrivillige menneskelige trekk ligger sannelig i dagen: Håndtaket er en benet nese, forsenkningene rundt er innsunkne øyne, og helletuten en åpen munn. Det er som en vegg av ansikter stirrer mot en.

Brukte bensinkanner er ikke et hvilket som helst materiale i Benin, landet som har oljegiganten Nigeria som sin nærmeste nabo i øst. Grensehandelen med billig smuglerbensin er helt avgjørende for den uformelle økonomien og holder mange fra den absolutte fattigdom. Afrikas oljeøkonomi og bensinsmuglingen er hele tiden en underliggende metafor i Hazoumés verk.

”Legg merke til signaturen,” sier Hazoumé og peker på en kanne med navnet St. Pierre skrevet med stødig hånd. ”Han her har gått på skole en stund.” Slik fortsetter han. Hver kanne har individuelle trekk, preget av tidligere eiere. Det er med andre ord et bredt utvalg av Benins befolkning som er stablet opp i kunstnerens bakgård.

I arbeidene hans er hele tiden levd liv og personlige skjebner tilstede. På Documenta stilte han ut et verk som imiterer de morkne fakostene som frakter ulovlige innvandrere til Spania. En menneskesmuglingsfarkost klinket sammen av beniske bensinsmugleres personlige skjebner. I Hazoumés kunst øynes hele tiden fattigdomskløften mellom Nord og Sør.

Beninsk rullett

Vi får skyss med Hazoumé tilbake til Cotonou. På veien møter vi jevnt og trutt noen karakteristiske trehjulinger som etterhvert har blitt et nasjonalsymbol. Hazoumé har selv anvendt såkalte bomb-mobiler i flere av sine arbeider: Spesialombygde vespaskootere benyttet for å frakte bensin fra Nigeria. I kunsten har han også dokumentert fraktmetodene til en annen type bensinsmuglere, de som virkelig tar risiko og som pakker ned seg og mopeden sin med 8 til 10 spesialutvidede bensinkanner som kan ta opp til 80 liter hver. Kannene har først blitt utvidet ved varmebehandling, over åpen flamme, med det resultat at veggene blir svært tynne. Hazoumé har døpt tohjulingene ”beninsk rulett”. Når vi nærmer oss Cotonou senker han farten og peker ut et mørkt felt på asfalten som så vidt er synlig i skumringen. ”Her har en av dem gått i lufta.”

Fremtidsvisjon

I storbyen Cotonou, Benins hektiske økonomiske hovedstad, vil den kunstinteresserte raskt finne fram til Village Artisanal, markedet for tradisjonelt vestafrikansk kunsthåndverk. En institusjon som er mindre tradisjonell, men desto mer oppsiktsvekkende, er privatfinansierte Fondation Zinsou, det topp moderne samtidskunstmuseet. Den private stiftelsen er enestående i afrikansk sammenheng. Med gratis adgang, egne program for barn og en svært progressiv publikumsprofil (foruten fransk, tilbyr museet guiding på 11 lokale språk), tar museet et betydelig  og beundringsverdig skritt mot å bringe samtidskunst ut til bredere lag av folket.

Museet hadde ved vårt besøk nylig avsluttet en utstilling om Afrikas mest kjente kunstfotograf, Malick Sidibé fra Mali, og rukket å åpne den neste; “Benin 2059 – fremtidsvisjoner. Landets ledende samtidskunstnere var epresentert med hver sine fremtidsutkast. Omstridte Zinkpé er en av dem. Vi treffer ham i ateljeret.

Dialog

Til bakgrunnslyden av en hissig vinkelsliper fra garasjen, der assistentene er i sving med en skulptur, forklarer Zinkpé sitt eget bidrag: “Jeg tror det vil bli svært trangt i Cotonou i fremtiden. Jeg vil formidle følelsen av å kveles,” sier han om verket som består av en skog av hengende små trefigurer. Installasjonen er som  Zinkpés øvrige produksjon forankret i en rik tradisjon:

“Kunsten står sterkt i Benin, takket være kulturen,” understreker han. “Vi har lange og stolte tradisjoner for billedhuggere som har laget skulpturer for kultiske formål.” Zinkpé minner om at voodoo-religionen, som har en sentral plass i Benin, også har en betydelig estetisk dimensjon, og avviser at det er snakk om en naiv kunstform. “Alt har sin mening og sin plass, alt er kalkulert.”

Det religiøse formspråket er en viktig inspirasjon for Zinkpé. I tillegg til å understreke den rike kulturarven fremhoder han også det demokratiske klimaet i landet som vesentlig for kunstscenens utvikling:

“Som kunstner opplever jeg total ytringsfrihet her i Benin,” sier han og minner om at dét slett ikke er tilfelle i andre land i regionen: “Jeg arbeidet med et prosjekt i Niger, hvor jeg brukte tradisjonelle koranvers. Da noen fikk med seg at jeg hadde en flaske øl til arbeidet, da ble det baluba,” minnes Zinkpé og forteller hvordan de fornærmede truet de med å brenne det franske kultursenteret der utstillingen skulle holdes.

Den frittalende kunstneren har også fått katolikker på nakken: “De mener at jeg perverterer deres symboler,” sier han, med henvisning til en serie skulpturer over temaet Kristi lidelse på korset, samt en performance, der en prest bekjenner sine synder. “Jeg leter etter grensene for dialog i mine arbeider – det er risikofyllt.”

Manifest

På takterrassen til det lyse og luftige ateljeret hennes i Cotonou, møter vi energiske Edvige. Hun har nylig avsluttet et kunstformidlingsprosjekt på landsbygda, der hun arbeidet med maleri og skulptur. Om et par timer skal hun avsted til et TV-studio og snakke om moderne kunst i populært underholdnngsprogram. For en tid tilbake forfattet Edvige et manifest om nettopp det å være afrikansk samtidskunstner.

“Det er ikke mer enn 20 år siden man ikke engang anerkjente at det fantes en afrikansk samtidskunst, selv ikke innenfor maleriet. Det gjør man nå. Det er veldig viktig at den innrømmelsen er kommet. Nå kan en afrikansk kunstner stille ut i Dakar, Venezia eller på Dokumenta, og det som kunstner, ikke først og fremst som afrikansk,” sier Edvige.

Det hun framfor alt etterlyser for samtidskunsten i Benin og Afrika er et eget kvalifisert kritikerlaug: “Det er en mengde europeiske kunstkritikere og kunsthistorikere som vedtar at det og det er afrikansk. Men med hvilken rett?“

Vi gjør så et siste stopp hos multikunstneren Tchif, som er i ferd med å bygge sitt eget utstillingslokale med tilhørende litterær kafé i sentrum av Cotonou. Når vi treffer ham arbeider han med en skulptur som fremstiller en zemidjan, eller taximoto; det foretrukne og allstedsnærværende transportmiddelet i Cotonous trafikkerte gater.

“Jeg tar utgangspunkt i et nasjonalt symbol som representerer Benin av i dag, og utvikler det for fremtiden,” sier han om motivvalget. Sjåføren er utstyrt med gassmaske, og den gjennomsiktige kroppen er fullstappet av forbruksartikler.

“I Afrika produserer vi ingenting,” sier han ettertenksomt mens han sirkler rundt kunstverket. “Vi lever i et rent forbrukersamfunn. Og luftforurensningen i Cotonou  tiltar hver dag.”

Han er likevel optimistisk på vegne av kunstnernes rolle. “Vi bidrar til å utvikle demokratiet. Vi sier fra om det som ikke fungerer.” Og kunstnermiljøet i Benin sier tydelig fra om at det finnes en afrikansk samtidskunst som står på egne ben.

©Tekst, ©Foto: Yngve Leonhardsen  (publisert i Kunst for alle desember 2009)